Grunnleggerne av El Coto de Rioja, som i 1970 benyttet sine erfaringer fra Riojas topp vinprodusenter til å starte en moderne og kvalitetsrettet bodega, er fortsatt dens eiere. Noen av dem har fremdeles sitt daglige virke her. Det var en svært så uvanlig handling i tradisjonelle Rioja det pionerene bak El Coto gjorde. Flere bodegaer fulgte etter ved å tilegne seg ny kunnskap og teknologi.

 

-Rioja er ikke bare en stil eller en type vin. For å få frem forskjellene må en modernisering og fornyelse av områdets vinifikasjonsteknikker til. De som var først ute med å investere i fremtidens vinproduksjon er også dagens vinnere i regionen, hevder eksportsjef Oscar J. Urrutia hos El Coto de Rioja.

 

El Coto har også vokst fra 5.000 fat til 30.000 fat på disse nesten tretti år. Og Årlig sendes ni millioner flasker vin ut på markedet. Likevel er El Coto bare en middels stor bodega i Rioja-målestokk. Denne størrelsen skaper likevel problemer med å skaffe nok druer, spesielt siden egne vinmarker kun dekker 90 prosent av behovet.

 

- Selv om El Cotos beliggenhet og alle våre egne vinmarker er innen Rioja Alta, ønsker vår vinmaker å benytte seg av druer fra alle tre underregioner (denominacion) i Rioja, det vil si også Alavesa og Baja. De siste femten år har vi kjøpt druer fra de samme vinkooperativene. Vinbøndene i Rioja er ekstremt tradisjonelle, å kjøpe vinmarker er nærmest umulig, og hvis det lar seg gjøre, er prisen uoverkommelig. Vi er derfor helt avhengig av langsiktige avtaler hvor vi samarbeider tett med det enkelte kooperativ for å kunne kontrollere kvaliteten. Gjensidig tillit er stikkordet. Blant annet har vi et team av fire ønologer som reiser fra kooperativ til kooperativ for å holde øye med og hjelpe til under de ulike fasene, fra druedyrkingen til vinifikasjonen. Slik klarer vi å lage en unik og konsistent El Coto-stil, forklarer Urrutia.

 

Et annet begrensende forhold for El Coto er at det kun benyttes tempranillo til husets røde viner. Druen står for 31.000 av 50.000 beplantede hektar i Rioja og er riktignok den som får størst tilfang av nyplantet areal etter som markedet er mindre interessert i den tradisjonelle blandingen av både røde og grønne druer. - Tempranillo var enerådende i El Coto-strategien helt fra starten. Først og fremst fordi det er den beste røde druen rent kvalitetsmessig denne regionen, og kanskje hele Spania, kan by på. Selv om Riojas tempranillo ikke er den samme som i for eksempel Duero, har alltid vår tempranillostil vært forbilde for de andre vinproduserende områder i Spania, understreker Urrutia og fortsetter:

 

- Den har en god porsjon finesse, god motstandsdyktighet overfor sykdommer og insekter, og er relativt produktiv. Dessuten er den autentisk for området. Videre utvikler den seg meget godt i fat som jo er en viktig tradisjon i Rioja. For vår eneste hvitvin valgte vi å satse på bare viura. Endrue-viner var noe helt nytt i 1970. Noe slikt hadde ingen her hørt om. Både røde og hvite viner skulle bestå av flere druetyper, dermed basta. Regelen var å levere druene til kooperativet uten at de ble sortert på forhånd.

 

El Cotos viner er rene og moderne uten å være kjedelige. Fatbruken er balansert. Dagens crianza er av 95-årgang og selvsagt preget av årets generelle høye kvalitet.

 

 

Den har likevel bare fått 12 måneders opphold i fat (barriques) som er regelverkets minimumsbestemmelser for fatlagring hvilket er av det gode for denne vinen som byr på god fruktighet. Det er i dag lite sannsynlig å oppdrive El Coto de Imaz i 1970 Gran Reserva-utgave siden det var bodegaens første år. Men 1982-versjonen er fortsatt utmerket med komplekse aromaer og fin struktur. Lagringsevnen for en ren tempranillo-vin er tydeligvis minst like bra som for den vanlige riojablandingen.

 

- All fokuseringen på tempranillo har en ulempe, og det er at vi helt glemmer de andre druetypene i Rioja. Det mange ikke vet, er at selv om Rioja vanligvis lages av sju druetyper, dyrkes det rundt 70 ulike sorter i regionen. Flere deriblant er absolutt av stor interesse. Og representerer et stort potensial for de innovative bodegaene, hevder Urrutia.

 

El Cotos satsning på forskning og produktutvikling utover tempranillo og viura er av nyere dato. Siden noen av de mest interessante og delvis glemte druetypene på det nærmeste er utryddet, må det først foretas nyplanting før eksperimenteringen rent vinifikasjonsmessig kan starte. En langsom prosess med andre ord som for tiden administreres av universitetet i Rioja, til fremtidig glede for hele regionen. Og resultatene begynner å vise seg. Både Viña Ijalba og Martinez Bujanda lager 100 prosent gracianobasert vin. Graciano er en lite populær drue i Rioja, ikke på grunn av kvaliteten, men på grunn av avkastningen som er halvparten av den for tempranillo. I dag finnes knappe 400 hektar av denne druen, som tradisjonelt har bidratt med syre, farge og tanniner til riojablandingen.

 

Cabernet sauvignon er i ferd med å overta denne rollen. En drue som har lange tradisjoner i Rioja siden områdets eldste bodega, Marqués de Riscal, i 1862 engasjerte en franskmann som konsulent. Han sørget for å plante blant annet cabernet som altså har vært en del av drueblandingen til denne anerkjente bodega de siste hundre år.

 

Eierne bak El Coto har gjennom bodegaen Baron de Ley satset på duoen tempranillo og cabernet. Av det beplantede arealet på 90 hektar er det imidlertid bare 20 med cabernet. Men likevel en uvanlig høy andel. Og en kontroversiell beslutning da den ble tatt av grunnleggerne i 1982. Baron de Ley fikk likevel dispensasjon av myndighetene til å bruke DOC-stemplet. Vinmarkene ligger i en del av Rioja Baja, på sørsiden av elven Ebro, som alltid har gitt druer ettertraktet blant de store bodegaene. Forklaringen er i følge Urrutia klimaet som er kjøligere enn for eksempel der hvor vinmarkene til El Coto ligger. Og like kjølig som Haro, ofte regnet som Rioja Altas "grand cru". - Klassifiseringen i Rioja er mer tradisjonell enn reell siden det finnes mange unntak. Det som er helt sikkert er at bodegaene i Alta og Alavesa har hatt mer ressurser og kunnskap om selve vinifikasjonsprosessen, og på den måten produsert bedre vin enn hva tilfellet har vært i Rioja Baja. Men også her skjer det mye, lover Urrutia.

 

Tilhørigheten til Baja gjorde at det var mulig å få kjøpt land overhodet. Likevel var investeringen enorm. Men på 80-tallet var risikoviljen som kjent stor i Spania. Filosofien til Baron de Ley er blant annet lav avkastning, rundt 5-6 t/ha som er noe lavere enn lovens maksimum. Jordsmonnet rundt Baron de Ley-klosteret består hovedsakelig, som i resten av Rioja Baja, av avleiringer fra elven, men er i tillegg svært grusholdig. Hvilket gir god drenering. Og påminner mye om det i Médoc ved Girondes utløp. - Effekten på druene av klimaet og jordsmonn er fyldigere og mørkere vin enn for eksempel vin fra Haro, forklarer Urrutia.

 

De 90 hektarene sammen med de nærmeste naboenes vinmarker dekker for øvrig bodegaens druebehov . Baron de Ley er derfor tilnærmet en single estate bodega, hvilket det er svært få av i Rioja. Baron de Ley er et fantasinavn (ley=tillit), og bodegaen er kun 13 år gammel. Produksjonslokalene derimot er et nedlagt kloster hvis historie startet som festning på 1500-tallet. Det er bare ytterveggene som bærer preg av dette. Innvendig finnes Riojas mest moderne produksjonsfasiliteter. Det må likevel nevnes at det er flere hundre år gamle spor etter vinproduksjon både ut- og innvendig. Klosteret som ligger ved pilgrimsruten til Compostella, er nå renovert etter alle kunstens regler. I de gamle munkecellene hviler rødvin.

 

Ny verden-filosofi preger fatbruken: Ny amerikansk eik som byttes ut hvert femte år. Resultatet er et renere og friskere eikepreg enn hva som tradisjonelt forbindes med Rioja. Baron de Ley Reserva og Gran Reserva tilbringer henholdsvis ett og to år i disse fatene. I god Rioja-tradisjon får Baron de Ley to til tre års flaskemodning før de legges ut for salg.

 

Baron de Ley har tatt nabolandet med storm. Svenskene drikker en kvart million flasker av Baron de Ley Reserva, hvilket gjør baronen til Sveriges nest mest solgte i denne kategori.

 

Tekst: Aase E. Jacobsen

Foto: El Coto/