Det som skiller slottene i Rheingau fra andre vinprodusenter samme sted er først og fremst at vinmarkene ofte ligger i tilknytning til selve slottet - slik de har gjort det i århundrer. Så mens de fleste Rheingau-produsenter har en portefølje av vinmarker, og ofte fra flere landsbyer, må slottene nøye seg med det som tilhører eiendommen. Og i motsetning til andre produsenter opptrer heller ikke landsby- eller vinmarksreferanser på etiketten. Mange ser det dessuten som viktig å opprettholde "slottsstilen", selv om de da er prisgitt de muligheter og begrensninger mikroklimaet og jordsmonnet byr på. Forskjellen til øvrige produsenter er imidlertid at slottene gjerne har en anselig mengde med hektar å boltre seg i.

Som Schloss Vollrads med sine 50 hektar i åssiden over landsbyen Oestrich-Winkel. Slottet som omfatter bygninger helt tilbake til 875, er utvilsomt det mest imponerende slottet i Rheingau. Og med den stolteste historien, hadde det ikke vært for en tragisk hendelse i 1997. For da satte grev Erwin Matuschka-Greiffenclau sluttstrek for en vinhistorie som startet i 1211. Det var nemlig året familien startet druedyrking i vinmarkene som fortsatt tilhører Schloss Vollrads, og som gjorde den til verdens eldste "vinfamilie".

Men ideene hans lever videre, og det betyr langt lavere utbytte, økologisk jordbruk, svært selektiv plukking og vinifisering av parsell for parsell. Men tradisjonen med svært tørre viner som Schloss Vollrads alltid har vært kjent for, med restsødme helt ned i 4 g/l, står ved lag. Restsukkernivået i dag er noe høyere for de tørre vinene, rundt 6-8 g/l (bortsett fra for Erstes gewächs som er på 13 g/l), rett og slett for å gjøre vinene mer tilgjengelige.

Det er fornuftig tatt Schloss Vollrads-stilen i betraktning. Riesling fra slottets vinmarker er nemlig av den lettere, syrefriske og lett krydrete typen - som likevel lagrer veldig godt. Schloss Vollrads regnes for øvrig som fødestedet for en av tysk vins mest kjente vinstiler, nemlig kabinett. Selv deres erstes gewächs tilhører det mer delikate hjørnet av denne nå så etterspurte vinstilen.

Som Schloss Vollrads' vinmakere egentlig ikke er så glad i siden reglene for restsødme (inntil 13 g/l) bryter med slottets filosofi. Men ikke for det, satsingen på edelsøte viner er også sentral. Og slottets auslese fra 1997 er fantastisk. En god auslesereprise fikk vi også i 2005.

1997-utgaven er for øvrig en "glemt" vin all den tid vinjournalistene overså potensialet til vinene fra denne høsten siden selvmordet tok all oppmerksomhet og spalteplass. Mens sjokkbølgene gikk over Schloss Vollrads, jobbet temaet iherdig med å få druene i hus. Mye takket være Wilhelm Weil fra Weingut Robert Weil i Kiedrich som laget vinene i denne vanskelige perioden.

Ypperste renhet

Gräfenberg er på 11 hektar, og Weil er monopolist for denne delen av Kiedricher Berg. Den sørvestlige eksponeringen gjør at vinene ikke blir for rike, til tross for en helling på inntil 60 prosent og et veldig mineralsterkt skiferlignende jordsmonn, men bevarer det for Rheingau-rieslingen så ettertraktete raffinementet.

Wilhelm Weil, tredje generasjon, er tilhenger av den ypperste renhet, derfor er alt av fat hevet ut av vinkjelleren (som hos Vollrads). Ved hjelp av det siste innen teknologi kontrolleres vinfremstillingen kontinuerlig og vinene lages i en reduktiv stil, for å beholde maksimalt med frukt med tanke på et langt liv.

Lagringsevne er høyt prioritert, og Weil har sitt eget skattekammer, som blant annet inneholder en av verdens mest berømte viner. Gräfenberg auslese 1893 som det østerrikske keiserhoffet kjøpte 800 flasker av i 1900, til en uhyrlig pris av 16 gullmark per stykk!

Selv om Metternichene var aktive helt frem til 2006 da fyrstinne Tatiana, gift med oldebarnet til den første fyrsten, døde, kom dette landemerket i Rheingau over på "kommersielle" hender allerede på 1960-tallet. Da kjøpte Oetker-familien (de med pizzaen!) seg inn for å hjelpe til med den kostbare oppbyggingen etter at slottet ble lagt i ruiner (av en feildirigert bombe) i 1942. I dag er Schloss Johannisberg en del av Henkell Söhnlein-gruppen. Men fortsatt inngår druer fra Schloss Johannisberg i rieslingsekten Fürst von Metternich som altså er oppkalt etter de tidligere eierne.

I dag er det den unge og dynamiske Christian Witte som bestemmer på Johannisberg, og han har gjennomført store endringer siden sin inntreden for noen år siden. Blant annet har han økt bruken av fat, det for Rheingau så typiske stückfass på 600 liter, men også større typer. Nye utgaver lages av eiketømmer fra egen skog. Men eikefatene brukes primærttil modning og kun for de av vinene som er beregnet på et langt liv. Disse får modne i den gamle vinkjelleren på slottet. Generelt lages vinene i en reduktiv prosess hvor de ligger lengst mulig på bunnfallet i en lukket ståltank. På denne måten reduseres behovet for å bruke svovel.

Oppfant spätlese

Schloss Johannisberger er en enkeltvinmark etter vinloven i 1971, og for å kunne tilby alle nivåene av modningsnivå for riesling, høstes vinmarkene i inntil 11 omganger. Schloss Johannisberg bruker fortsatt fargekodene som stammer fra 1800-tallet for å fortelle hvilket kvalitetsnivå vinen tilhører. Geldblack er QbA, Rotlack kabinett, Grünlack spätlese, Rosalack auslese, Silberlack erstes gewächs, Rosa-godllack beerenauslese, Goldlack trockenbeerenauslese og den sjeldne Blaulack er eiswein.

Derfor er en Grünlack spätlese trocken akkurat samme vinen som en Grünlack spätlese, bare at gjæringen stoppes for den siste for å beholde noe restsødme. Spätlese har for øvrig en spesiell tilknytning til slottet siden det var her, og det i 1775, vinstilen ble "oppfunnet" og gjort berømt. På det tidspunktet tilhørte Johannisberg klosteret i Fulda, og det var de som bestemte når druene skulle plukkes. Sendebudet ble flere uker forsinket det året, og da han kom frem var druene råtne. Men kjellermesteren tok likevel sjansen og mange takket han i etterkant! Fortsatt kan eldgamle viner, den eldste er fra 1748, hentes opp fra dypet under slottet, det såkalte Bibliotheca subterranea.

Johannisberg var altså opprinnelig et kloster, som samtidige Eberbach lenger øst i Rheingau. Mens sistnevnte tilhørte cistersienserordenen, er Johannisberg et benediktinerkloster. Munkene var forutseende. Mens Rheingau var plantet med flere druesorter frem til 1700-tallet, valgte Fulda-abbeden Konstantin von Buttlar i 1720 å rive opp alt som ikke var riesling. En sensasjon som for øvrig bidro til å gjøre "Johannisberg riesling" til et begrep som raskt spredte seg til alle verdenshjørner.

I starten var chardonnayplantene uoffisielle siden myndighetene var svært lite interessert i inntrengeren. Selv om chardonnayklonene er spesialtilpasset for området og har langt høyere syre enn hva vi vanligvis forbinder med denne druen. Derfor plantet slottseierne også pinot blanc, sauvignon blanc og riesling for å gjøre vindyrkingen til et forskningsprosjekt. I dag er øya fredet, og atkomsten er sterkt begrenset for utenforstående.

Mikroklimaet, topografien og jordsmonnet er et helt annet enn på andre siden av elvebredden. Kalkstein er gjennom årene blandet med avleiringer, sand og grus og sørger for veldig god drenering. Fuktigheten er naturlig nok veldig høy på grunn av nærheten til elven. Det er 2-3 grader varmere her samtidig som det aldri er problemer med tørke siden grunnvannet ligger nært overflaten.

Men det er slottets 57 hektar vinmarker på andre siden, i Erbach og Hattenheim som er virkelig interessante. Av i alt 11 enkeltvinmarker er det seks som tappes med navn på etiketten. Marcobrunn er med sin sørvendte posisjon og ekstremt sterke jordsmonn i en særklasse. Vinene herfra, spesielt i de edelsøte utgavene, har evig liv. I slottets skattekammer finnes utgaver tilbake til 1861.

Siden 1999 eies slottet av "venner av Reinhartshausen", og har altså ingen adelig tilknytning lenger. De første sporene er fra 1100-tallet da forløperen til dagens slott var hovedsete for ridderne av Erbach. Vindyrkingen var det etterfølgerne, ridderne av Allendorf, som initierte. På 1700-tallet var slottet en del av Langwerth von Simmern-dynastiet som fortsatt holder hus et steinkast unna i Eltville.

Vingården er en av verdens eldste som fortsatt er i hendene til samme familie. Helt siden 1464 har friherrene av Langwerth von Simmern laget vin. Men det kunne vært slutt i 1996, da Georg Reinhard Langwerth von Simmern arvet eiendommen etter faren. Han ønsket egentlig ikke å overta, siden han hadde sett for seg en karriere innen finans. Han var dessuten svært misfornøyd med måten vinene ble laget på. Alt var veldig gammeldags, i følge hans kone Andrea, som også ble kastet inn i en ny tilværelse som vinprodusent samtidig som de giftet seg og fikk sitt første barn.

De bestemte seg for å gjøre store endringer på alle fronter og ansatte Dirk Roth for å lage vinene siden de ikke hadde noen kunnskap selv. Det eneste de visste var hvilken type riesling de ønsket å få ut av vinmarkene sine: Rene, kraftige, friske og fruktige saker med stort lagringspotensial. Fremgangen har vært enorm siden den gang.

Vinmarken fikk Johann Langwerth vonSimmern i 1464 i gave for sin innsats som kansler for grev Ludwig von Pfalz-Zweibrücken. Det var nemlig først i 1711 at familien flyttet lenger øst til Eltville, som var datidens kulturelle senter. Selv i dag ligger mesteparten av vinmarkene til von Simmern i Hattenheim og Erbach.

Da dagens generasjon overtok kjøpte de naboen i Eltville Graf Els sine 25 hektar, men solgte dem igjen siden bidraget ikke var like godt som det de hadde fra før. Så antall hektar er fortsatt bare 25, hvorav 95 prosent er klassifiserte enkeltvinmarker.

Von Simmern er omtrent monopolist for Mannberg. Det dype kalkholdige jordsmonnet med innslag av løss gir kraftige, krydrete og svært fruktige viner med stort lagringspotensial. Herfra kommer en av husets to erstes gewächs. Den andre er fra Baiken i Rauenthal som også gir viner med et enormt potensial, krydrete og med flott syre, takket være de skiferlignende jordsmonnet.

Foto: De ulike vinslottene