Som det meste av brennevin fra et spesifikt område, er også armagnac forskjellig fra produsent til produsent – både når det gjelder destillasjon, modning og annen filosofi knyttet til produksjon av edelt brennevin.

Francis Darroze

Darroze-familien har de siste tre generasjonene vært «splittet» mellom kokekunst og armagnac. Det startet en gang på 1950-tallet da Jean Darroze drev restaurant i Villeneuve-de-Marsan i hjertet av Bas-Armagnac. Sønnen Francis hadde ansvaret for vin og brennevin, og gjennom besøk hos de forskjellige produsentene, satt han snart med en meget bra samling eau-de-vie fra regionen.

På begynnelsen på 1970-tallet bestemte han seg for å starte med fatmodning samtidig som han reiste rundt for å finne de beste fatene. Siden har det «ballet på seg», og i dag sitter familien med rundt 250 armagnacer fra 30 vinprodusenter – inkludert mer enn 50 årganger.

Darroze-familien har heller ikke lagt det kulinariske helt på hyllen, og den delen av tradisjonen ivaretas av den eldste datteren til Francis, Hélène, som driver tostjerners restauranten som bærer hennes navn i i Rue d’Assas i Paris.

Fuktighet viktigst

Darroze stoler ikke helt på kjellerens egenskaper og at det eksisterende klimaet gir rett modning. Kjelleren i Roquefort som ble bygget i 1985, er på to plan med jordgulv. Her er det installert luftfukteanlegg slik at luftfuktigheten kan styres i detalj – 78 prosent nede og 85 prosent oppe – og fatene flyttes for å få optimal modning. Darroze mener at en fuktig kjeller gir et velbalansert brennevin, mens en tørr kjeller gir mer aggressiv alkohol, og ikke minst: Det er langt viktigere å kontrollere fuktighet enn temperatur.

Darroze har ingen vinmarker selv, men er involvert i det meste som skjer fra druene plukkes hos fem-seks faste leverandører. Destillasjonen skjer ved hjelp av en ambulerende alambic som fyres med gass, men han har faktisk vurdert å gå tilbake til vedfyring.

Marc Darroze – sønnen til Francis – forteller at de kun blander fat fra samme eiendom og samme årgang – og det tappes bare på bestilling. – Noen selger alle årganger uansett, men vi ser også på produktet. Selv om vi ikke har noen egen «Darroze-stil», vil vi at hvert område og hver vinmark skal snakke for seg selv gjennom kvalitet. Det viktige er balansen mellom smak, eik og tanniner, sier Darroze.

Fatene spiller også en betydelig rolle. Darroze sverger til eik fra de sørvestre delene av Frankrike (Tronçais). Her gjør klimaet at eika vokser raskere, noe som fører til at veden blir løsere. Eikestavene som tørkes i tre år, blir så til fat der en kan lagre armagnac fra 15 til 50 år, og i følge Marc Darroze er en alkoholstyrke på 42 eller 43 prosent på sluttproduktet det optimale for å beholde friskheten i brennevinet.

Domaine de Salié 1994 er fatmodnet i 14 år og består av 100 prosent baco. Smaken begynner litt forsiktig, men kommer så som en bombe der det fruktige innslaget overskygger eiketonene. Armagnacen er 90 prosent baco, noe som gir lang ettersmak, og ti prosent ugni blanc.

Domaine de Busquet 1978 har aromaer av fiken, plomme og kvede sammen med tobakk og nytt lær. På tungen er krydder som pepper dominerende sammen med nyristet brød, kaffe og kakao. Armagnacen er fatmodnet i 30 år, er basert på 100 prosent ugni blanc. Busquet er en relativt ny leverandør til Darroze, og armagnacen lagres også på eiendommen – noe som etter sigende gir litt mer eik enn brennevinet ville hatt om det hadde blitt lagret hos Darroze.

Domaine de Petit Lassis 1968 er basert på 90 prosent baco og 10 prosent ugni blanc. Armagnacen har duft av lagring; lær, ristet brød og kaffebønner sammen med eksotisk treverk og lakris. Smaken er kompleks og er ifølge Darroze et godt eksempel på en moden armagnac med toner av nøtter, sopp, rancio og tørket frukt.

Château de Gaube 1959 kommer fra den eiendommen som har levert lengst til Darroze. Dette er selve flaggskipet i porteføljen, og destillasjonen foregår på eiendommen. Nesen er dominert av tørket frukt og gammelt fat, mens smaken har toner av fat og tørket frukt. Ettersmaken er svært lang. Armagnacen har ligget nærmere 50 år på fat.

Castarède

Castarède er det eldste registrerte handelshuset i Armagnac, og det hele samme år som Napoleon II døde, i 1832. I dag er det sjette generasjon som sitter ved roret, og Castarède har spesialisert seg på noen av Armagnacs mest «støvete» årganger – om vi kan uttrykke det slik.

Castarèdes hovedsete er Château de Maniban i Bas-Armagnac. Jordsmonnet i dette området som regnes for det beste, er gammel havbunn og kan minne litt om det kalkholdige jordsmonnet i Grande Champagne i Cognac. På Château de Maniban dyrkes det fortsatt folle blanche-druer, som var den vanligste i området før 1878. Slottet har også egen destillasjonskolonne der det også destilleres vin fra andre produsenter. Noe ferdig modnet armagnac kjøpes også inn.

– Fatlagring, og ikke minst hvor fatlageret er lokalisert, har mye å si for sluttproduktet, sier Florence Castarède og forteller om to kjellere som begge for lengst har passet 100 år. Den ene ligger ved elven Baïse ved Pont de Bordes i Lavardac. Kjelleren er bortimot et museum i og med at svært lite er forandret siden den ble bygget. Fagfolk hevder at kjelleren er helt eksepsjonell når det gjelder fatmodning på grunn av de klimatiske forholdene som elven skaper, og det er her Castarède lagrer de riktig gamle årgangene. Den eldste daterer seg tilbake til 1881, men her har selvsagt en glassballong overtatt lagringen for lenge siden.

Den andre kjelleren ligger i Mauléon d'Armagnac, i samme område som Château de Maniban. Denne kjelleren ligger midt blant vinstokkene og gir druedestillatet helt andre karaktertrekk enn kjelleren ved elven.

En armagnac må lagres i minst fire år for å kunne kalles V.S.O.P. Castarèdes utgave har ti år bak seg på nye fat og har en kraftig, litt animalsk nese med innslag av vanilje og frukt. Smaksbildet er sammensatt med elementer som eik, honning, lær og vanilje.

Og Castarède Bas Armagnac X.O. har 20 år bak seg på fat – mens kravet er seks! Også her er nesen lett animalsk med innslag av blant annet moden sviske. Svisken kommer tilbake i ettersmaken, mens smaksbildet er dominert av blant annet kakao og vanilje.

Château du Tariquet

Selve slottet som ligger i Bas-Armagnac like ved byen Eauze, så dagens lys i 1683 og dagens eiere – familien Grasse – kjøpte eiendommen i 1912. Her hjemme er muligens Tariquet mest kjent som vinprodusent, men i 1972 begynte de også å produsere armagnac. Kolonnen er en tradisjonell alambic armagnaçais, men mens de fleste for lengst har gått over til gassfyring, sverger Tariquet til ved fra egen skog – noe som medfører døgnkontinuerlig ovnspass i hele destillasjonssesongen.

Tariquet produserer også alt av druer selv, og lagringen skjer på fat av eik fra Allier (som har mindre porer i veden enn Tronçais) eller Vosges. Kjellerkapasiteten er hele 15 millioner liter, og noen av disse har etter endt modning også funnet veien til Norge.

Blant andre Château du Tariquet Hors d’age som har en intens bouquet med innslag av kakao, rips og vanilje. Litt luft i glasset gir også duft av kandiserte appelsiner og krydder. Smaken har innslag av eik og frukt der noter av sjokolade, kaffe og fiken beskriver avslutningen. Hors d’age er lagret i 15 år og er basert på 60 prosent ugni blanc og 40 prosent baco.

Château du Tariquet Millésime 1988 representerer en produkttype som Armagnac er kjent for – årgangsarmagnac der årstallet korresponderer med druehøst og destillasjon. Samtidig angis også tappedato på flaskene slik at lagringen er sporbar.

1988 har elementer av modne steinfrukter samt vanilje og eik. En smule luft frigjør toner av kakaosmør og kanel sammen med eik og lakris. Ettersmaken har smørtoner og rancio sammen med hint av gammel sherry.

Château de Laubade

Slottet ble bygget på 1600-tallet, brant i 1870, og ble gjenoppbygget i normannisk stil ti år etter. Eieren, Monsieur Noulens, var involvert i rikspolitikk, og hans kone nummer to, Madame Paquin, etablerte motehuset Chanel. Så langt den tidligere historien.

Dagens eiere som kjøpte slottet i 1974, er familien Lesgourgues gjennom selskapet LEDA (Laubade Et Domaines Associés) – som også eier et par vinslott i Bordeaux-regionen, et annet vest for Toulouse og en vingård i Uruguay.

Laubade har vinmarker beplantet med ugni blanc, colombard, baco og folle blanche – med det lokale navnet picpoul. Da familien overtok var arealet på 400 mål. Via oppkjøp er arealet i dag hele 1.050 mål der 500-600 sauer har tilhold fra oktober til mai. Dette er for å oppfylle slottets biodynamiske gjødslingsprogram – noe Laubade har drevet med i rundt 30 år. Laubade sverger også til mottoet «l’Expression de l’Authentique». Dette betyr at armagnacproduksjonen skjer på tradisjonelt vis – selv om moderne hjelpemidler er tatt i bruk i forbindelse med vinifikasjonen.

Laubade har både årganger og blends, og Jean-Jaques Lesgourgues var faktisk den første i Armagnac som begynte å selge såkalt «single estate» - armagnac fra en spesifikk eiendom. Årgangene strekker seg tilbake til 1886, og kjelleren inneholder rundt 2800 fat. Destillasjonen skjer så kjapt etter vinhøsten som mulig i eget destilleri. Fersk eau-de-vie forlater kjølespiralen ved 18 °C med et alkoholinnhold på 58 prosent. Så går destillatet til lagring i en av slottets sju kjellere, og selv om produktet kan kalles for armagnac etter 18 måneder, lar Laubade fatene (av eik fra Limousin) ligge i minst seks år. Tidligere ble også den lokale, svarte eika fra Monlezun benyttet i fatene, men da eika står i fare for å bli borte, har mer tradisjonell eik tatt over også hos Laubade.

Château de Laubade Hors d’age er blandet fra femten forskjellige armagnacer, den yngste med modningstid på 14 år. Blandingen har også noen dråper av svært gammel armagnac. Hoveddrue her er baco, noe som gir brennevinet styrke og autentisitet. Her er det mye fat i nesen med svisker, appelsinblomst, tørket frukt og krydder. Ettersmaken holder seg i lang tid.

Château de Laubade Bas Armagnac 1977 er basert på druene ugni blanc, baco og folle blanche. Armagnacen er fruktig og rik med balansert smak av vanilje og frukt. Kraften kommer for fullt mot slutten. Laubade har rundt 70 årganger tilgjengelig – den eldste fra 1886.

Dartigalongue

Grunnleggeren av det første Maison d’Armagnac i Nogaro var Pascal Dartigalongue. Det skjedde i 1838. Han så muligheter innen eksport og til tross for problemer med transporten til havnen i Bayonne, var snart importører fra Nederland, Belgia, UK og USA på kundelisten. Eget destilleri kom ikke på plass før i 1869, men siden den gang har familien tatt hånd om hele prosessen og laget armagnac på sin egen måte.

Nybrent eau-de-vie hos Dartigalongue holder 70 prosent, men før brennevinet legges på fat, reduseres det til 63 prosent. Her brukes det kun fat som har vært med noen år, og nye fat benyttes kun til «lagring» av vann. Vannet brukes til å redusere alkoholprosenten i brennevinet før det legges på fat – en reduksjonsprosess som kan ta både uker og måneder. Mens fatstørrelse rundt 400 liter er standarden i Armagnac, har Dartigalongue også fat på 300 liter. Alkoholnivået i fatene sjekkes hver andre eller tredje måned, og lagringen avbrytes ikke før alkoholnivået nærmer seg 40 prosent.

Hos Dartigalongue er svinnet på inntil seks prosent per år, noe som har sin spesielle forklaring. Dartigalongue har kjeller med to etasjer – over bakkenivå. Vi ville kanskje kalt toppetasjen for et loft, og her blir det opptil 45 varmegrader om sommeren – noe som får fart på mengden av englenes andel.

«Underetasjen» har tradisjonelt jordgulv, noe som gir det Dartigalongue kaller Armagnacs signatursmak; sviske. Og den gjenfinnes i Dartigalongue Bas Armagnac 1968 sammen med sjokolade, fat, annen tørket frukt, kardemomme, lakk og sitrus.

Eget museum

Hos Dartigalongue har det vært tradisjon å ta vare på både papirer og annet utstyr knyttet til armagnacproduksjonen, og i 1978 laget Pierre Dartigalongue et eget museum på eiendommen. Her finnes det aller meste av korrespondanse fra 1838 og fram til i dag, protokoller, destillasjonsutstyr, gjenstander fra de forskjellige epokene og en samling flasker fra 1829, 1848, 1852, 1870 og 1900. Flaskene fra 1829 er for øvrig en bryllupspresang som har fått stå urørt. Etter sigende døde brudgommen før flaskene ble åpnet, og enken var slett ikke interessert i armagnac. Derfor ble flaskene plassert i et skap – til visuell glede i våre dager.

Her finner du masse fakta om området Armagnac og dets produksjon

Foto: Lars Ole Ørjasæter