De som tror på reklamefilmene fra TV har sikkert en romantisk forestilling om kaffefarmerens daglige liv. At de går rundt i fargerike drakter mens de pusler om kaffebuskene sine, synger og traller og godsnakker med eselet sitt. Virkeligheten kunne ikke ha vært fjernere og det er flere gode grunner til at dette bildet ikke stemmer.

Den første er at det er en overproduksjonskrise i verdens kaffemarked. Det produseres ca 10 prosent mer enn det drikkes, og dermed har prisene på råkaffe falt dramatisk. Og, som i alle slike kriser, er det de som er nederst i næringskjeden som merker det først på kroppen. I dette tilfellet småfarmerne og de som arbeider på kaffeplantasjene. Selv om prisene på råkaffe er historisk lave, er det også et tungt prispress på kaffe fra de store lavpriskjedene rundt om i verden. Dette har så igjen ført til redusert kvalitet, som igjen fører til lavere forbruk. (Hørt det før?). Her er spesielt Tyskland og USA "foregangsland" i negativ betydning.

I Bahia i Brasil sverges det til høyteknologien. Der er macheten er i ferd med å bli erstattet av laserstråler, og kaffeplukkere og esel av mekanisk innhøsting, elektronisk sortering og transportbånd.  Bahia er etter hvert blitt det samme for kaffe som Silicon Valley er for dataindustrien, først og fremst fordi de naturlige forutsetningene er til stede, men også på grunn av satsning på forskning og investering.  For nordboerne er nok Bahia mest kjent for sine endeløse strender og fine kystklima. I jordbrukssammenheng er det imidlertid det savannelignede høyslettelandet som har fanget interessen, nesten uansett hva som dyrkes, enten det er tomater, druer, papaya eller kaffe for å nevne noen hyggelige vekster.

Nå er nok ikke sola styrt av en laserstråle, men det er det mye annet som er. Plantasjene er nå sirkelrunde med en diameter på 1,2 kilometer. Ut fra sirkelens sentrum kommer vann og plantenæring gjennom et rør som laserstyrt flytter seg på hjul rundt plantasjen. Hver busk er plantet med matematisk nøyaktighet i avstand fra hverandre, slik at det roterende røret kan sende en livgivende vannstråle akkurat på kaffeetreets rot eller gi det en dusj om systemet programmeres annerledes. Laserstrålen styres rørets omløpshastighet og vannstrålenes mengde og frekvens slik at de alltid har samme treffsikkerhet. Trenger plantene mer næring, tilføres det i vannet. Mellom trærne er det tørt og derved ikke ugress. Siden innsatsfaktorene sol, temperatur og jord stort sett er konstante, styres buskenes vekst og bærenes modning av vann og plantenæring som igjen styres av agronomen med PC. Derved kan han styre modningstid og mer eller mindre også når den enkelte sirkelplantasje skal høstes. Siden sirklene ligger på rekke og rad med produksjonsenheten i utkanten, sier det seg selv at dette blir effektivt. Spesielt når hundrevis av plukkere erstattes av en innhøstningsmaskin som gjør jobben på rekordtid. Og effektivt er det. En sirkel med 25 ansatte dyrker like mye som 25.000 småfarmere på Øst-Timor og til mindre enn en tredjedel av kostnadene.

Hva så med kvaliteten? Igjen er fordelene mange og iøynefallende. Som for nyttevekster flest er tidsavstanden mellom innhøsting og videre bearbeiding kritisk, og i Bahia snakker man om minutter mens det ellers ofte er tale om døgn. Kaffebær som ligger ukontrollert ute i sola i timevis har det nemlig ikke bra. Nå kan det nok hevdes at plukkernes øyne og hender er dyktigere til å sorter bærene på treet enn maskiner som pisker bærene ned, men igjen kommer elektronikken inn i bildet og sorterer bønner etter farge og form i en hastighet på flere hundre i sekundet. Resultatet blir at kaffe fra Bahia både har gjort det skarpt i kvalitetskonkurranser, og kaffe fra Bahia utgjør nå en ikke uvesentlig del av et av Norges velkjente industrimerker. Fra å være ukjent for bare noen år siden, er Bahia nå i ferd med å bli en maktfaktor.

De som satser på nisjeprodukter forsøker også å gå nye veier.  I provinsen Espirito Santo sør for Bahia eksperimenteres det med å bruke ideer fra vinproduksjon basert på erfaringer fra både Frankrike, Tyskland og tildels Italia. Hovedmålet er å få fram smaksretninger som er unike og tilpasset små betalingsvillige deler av markedet. Markedet for spesialkaffe er tross alt begrenset på verdensbasis og det gjelder nå mer enn noen sinne å skille seg ut for å vinne fram.

Likhetspunktene mellom kaffebusker og drueranker, kaffebær og druer er egentlig mange, men kaffedyrkerne har nok mer å hente hos druedyrkerne enn omvent. Der hvor klimaet er fuktig ses det i retning av Nord-Italia og nebbiolodruenes mikroklima, og tankerekken blir den samme når det skal velges arter som både gir smakskraft, er sykdomsresistente og unngår uønsket fermentering.

Det gjøres også forsøk med å la kaffebærene henge lenger på treet for å komme fram til en finere sødme slik vi finner i en spätlese. Eiswein kan de bare drømme om, for blir det den minste antydning til kulde, dør kaffetreet. Botrytisstilen ligger nok langt fram i tid, men det lekes allerede med tanken. Mikroklima og planting i forhold til solretning, drenering og jordsmonn er studert i Burgund og Bordeaux, men siden det tar noen år fra planting fram til første høsting er det først i år vi kan få de første resultatene. Så nå er det bare om å gjøre at markedet også er villig til å betrakte kaffe med vinøyne. Det er mange gode grunner til det.

Foto: Alf Kramer / Corel