De mest påfallende trekkene ved utviklingen i Burgund i de siste ti årene er som følger: ingen overdreven sterk lefling med moderne trender i retning av en internasjonal vinstil, videreføring av tradisjonelle produksjonsmetoder ved generasjonsskifter, generelt høyere teknisk kompetanse og vinkvalitet hos både negosianter og domainer, økende grad av bevissthet om gevinsten ved såkalte holistiske eller "grønne" tilnærminger til vinproduksjon, sterkt økende priser på vinmark og stabilt økende priser på vin fra de beste produsentene. I den andre enden av markedet, hos negosianter med så vel anstendig som tvilsomt omdømme, har markedet forverret seg betraktelig. Råtten dollarkurs har forsterket en ellers vanskelig markedssituasjon.
Sett fra et forbrukerorientert synspunkt er det mest positive at det store flertallet av produsenter i Burgund aldri har laget bedre vin enn de gjør i dag. 
De tekniske og personlige forutsetningene for å produsere kvalitetsvin er i sterkere grad til stede enn noen gang tidligere. Selv produsenter som laget god vin for 10-20 år siden, lager bedre vin i dag. Produsenter som Montille, DRC, Domaine Leflaive, Roumier, Gouges og Roty, for å nevne noen, er gode eksempler på det. I tillegg kommer alle produsentene som laget ujevn, tvilsom til dårlig vin for 10-20 år siden, og som lager god vin i dag: Clos de Tart, Lambrays, Trapet, Cathiard, Lamy, Ch. de Puligny-Montrachet og Mugnier er noen eksempler på det siste.
Årsaken er ganske enkelt at de unge er bedre teknisk utdannet enn sine foreldre. De fleste har en eller annen form for ønologiutdanning, der de i mange tilfeller har truffet likesinnede i en læringssituasjon, oftest ved ønologiskolene i Beaune eller Dijon. Mange har også hospitert i eller utenfor regionen, enkelte også i utlandet. De unge har oftest en langt bredere lokal og internasjonal kontaktflate enn den eldre generasjonen, som gjennomgående har vært mer isolasjonistiske i sitt virke. Den yngre generasjonens utadvendthet har gitt viktig rom for læring og korrigering av innarbeidede rutiner og arbeidsmåter.
Når de kvalitative endringene har skjedd fort ved generasjonsskifter, skyldes det også at tradisjonelle burgunderdomainer er små sosiale enheter. Arbeidsstokken er liten, ofte begrenset til mann, kone, (voksne) barn og innleid arbeidskraft i arbeidsintensitive perioder. Kontinuiteten i små domainer sitter ikke i en tung og stivbent organisasjon, 
som normalt trenger lang tid for å snu seg, eller hos en haug aksjonærer med ulike og sprikende interesser, men oftest hos én enkelt person. Skifte på toppen har i slike tilfeller gitt umiddelbar positiv effekt.
Hos Domaine Cathiard i Vosne-Romanée skjedde endringen etappevis, men den fulle og hele effekten av forbedringene kom ikke før gamlefar permanent var plassert på sidelinjen. Sønnen hadde jobbet vinmarkene i flere år alene på en meget seriøs måte, men faren hadde skuslet bort sønnens gode vitikulturelle arbeid i kjelleren. Når så sønnen slapp til for fullt også med selve fremstillingen, skjedde det en dramatisk endring til det bedre fra og med 1996-årgangen.
Et siste eksempel på en vellykket generasjonsovergang fant sted hos Hubert Lamy i Saint-Aubin. Domainet debuterte i det norske markedet i 1992 med en akseptabel vinkvalitet. I dag er Lamy nok den ubestridte eneren i Saint-Aubin. 
Det mest iøynefallende som skjedde i denne perioden er generasjonsskiftet som fant sted fra og med 1994-årgangen. Med Olivier Lamy ved roret ble vinene umiddelbart klarere, friskere og mer detaljerte. Siden 1994 har utviklingen i positiv retning bare fortsatt. I årgangene fra og med 1999 er Olivier Lamys viner fra appellasjonen Saint-Aubin i en klasse for seg. Olivier Lamy utmerker seg ved sin interesse for å utveksle erfaringer med andre produsenter i og utenfor egen region. Han inngår i faglige nettverk for å få anledning til å smake, diskutere og utveksle erfaringer med likesinnede som Guy Roulot, Etienne Montille, Dominique Lafon, Nicolas Potel, Christophe Roumier, fra domainene/negosiantene med samme navn.
Ingen Guy Accad (ønolog-konsulent som blant annet introduserte kaldfermentering på 70-tallet) støyer i kulissene i dag. Modernisering har for en stor del begrenset seg til eksperimentering med kraftigere eikebruk enn tidligere. Årsaken til denne moderate moderniseringen errespekten for jordsmonnets egenart og karakter. I Burgund lages vin som reflekterer de respektive jordsmonn. Terroir og mikroklima betyr alt. Noe annet enn en slik forpliktelse vil være å vanskjøtte regionens egenart og selvforståelse.
Mens vinverdenen ellers mange steder konkurrerer om å lage mest mulig moderne viner i en internasjonal og manipulert vinstil, viderefører burgundfolket sin tradisjonelle forpliktelse med å lage terroirbaserte viner. Her lages volnay, ikke pinot noir, meursault, ikke chardonnay osv. Modernisering i Burgund er i hovedsak begrenset til det å annektere arbeidsformer og teknikker innen vitikultur og vinifikasjon som har vist seg å gi gode resultater. I den grad nyvinninger gjør regionens produsenter i stand til å lage bedre terroirbasert vin, har regionen vist et positivt forhold til dette.
De fleste "grønne" tilnærminger til vinproduksjon insisterer på forsiktighet og ansvarlighet i forhold til det å påvirke og forstyrre det komplekse samspillet mellom biotop og vinstokk. Er vinmarken og vinstokken i mikrobiologisk balanse, tåler druematerialet langt tøffere naturlige belastninger enn dersom denne balansen er forrykket som følge av bruk av kjemikalier og plantevernmidler. Ulike varianter av slike "grønne" holdninger preger arbeidet i vinmarken blant en voksende andel produsenter i Burgund. Noen er sterkt fundamentalistiske eller religiøse i sin tro; Anne-Claude Leflaive er en eksponent for de troende, andre har et mer praktisk syn på det hele, og arbeider "grønt" i varierende grad fordi det gir bedre resultater. Dominique Lafon er blant disse.
Tekst: Per Mæleng
