Vi tilbyr flere ukentlige nyhetsbrev.
Du kan fritt velge hvilke du ønsker å få tilsendt.
×
Velg de nyhetsbrevene du ønsker å abonnere på
×
Din e-post er registrert
Se frem til spennende nyhetsbrev i din innboks
×
En feil oppstod
Drikke
Gajas arverekkefølge er sikret
Gaja er et at vinverdenens sterkeste varemerker. Men der i gården er det ingen interesse for å selge eller ekspandere ytterligere. Patriarken Angelo forbereder at hans tre barn etter hvert skal overta de drøyt 200 hektar fordelt på fire adresser, men ikke
Angelo Gaja er fjerde generasjon vinproduserende Gaja i Barbaresco, og i 2009 feiret familien sine 150 år som vinprodusenter. Men Gaja-ene har vært hele 300 år i Piemonte. Familien innvandret fra noe så uvanlig som Spania hvilket forklarer det lite piemontesiske, men akk så slående etternavnet.
Angelo er veldig opptatt av ikke bare den piemontesiske arven, men også den italienske.
– Jeg er først og fremst en italiensk vinprodusent – selv om min far kalte meg «tyskeren», ler han. Det har åpenbart vært en egenskap som har kommet godt med for han har klart å skape seg et navn som få andre vinprodusenter i Italia.
72 år gamle Angelo er fortsatt aktiv, men ser fram til at neste generasjon overtar mer og mer.
– Jeg skal bruke årene framover til å overføre all min kunnskap til dem, selv om jeg er veldig opptatt av at de skal gjøre sine egne erfaringer også, sier han.
Håndverksprofil
Eldstedatteren Gaia som har vært Angelos høyre hånd i noen år allerede, er veldig opptatt av temperaturendringene.
– Bare i løpet av 15 år er tåken som er selve kjennetegnet for Piemonte og nebbiolo, så å si forsvunnet, slår hun fast. Derfor har de satt i gang eksperimenter med ulike kloner som ikke har vært omfattet av tidligere forskning, men som like fullt finnes i Gajas vinmarker. – I løpet av 10-15 år vil vi ha vårt eget gartneri, også fordi vi må være forberedt på at et varmere klima krever andre kloner enn de som dominerer i vinmarkene i dag, forklarer hun.
Gaia beundrer ikke uventet farens meritter, og mener han har vært veldig framsynt også på områder som har fått betydning for dagens klimautfordringer. Noe av det første han gjorde da han tok over på 1960-tallet var at alle nyplantinger ble gjort vertikalt. Dermed ble tettheten økt fra 4800 til 6000 planter per hektar. Slik øker konkurransen mellom plantene, men aller viktigst er at røttene gis lettere passasje nedover i jordsmonnet.
– Dette er veldig viktig i varme årganger, og plantene blir dermed mindre stresset på grunn av mangel på fuktighet, forklarer Gaia.
Økt kunnskap skal altså gjøre Gaja mer selvhjulpen også for framtidige utfordringer. Angelo er dessuten veldig klar på at Gaja skal forbli en familiebedrift – det internasjonalt sterke renomméet til tross.
– Det er veldig viktig for oss fortsatt å være håndverkere og ikke falle for fristelsen til å utvide gjennom å kjøpe druer, slår han fast.
Også datteren Rossanna er involvert i driften, så vel som kona Lucia, mens attpåklatten Giovanni på 19 år fortsatt er på skolebenken. Siden 1970 har Guido Ravella vært vinmakeren, men nå får han i økende grad assistanse fra Rossanna som nok er påtenkt rollen i framtiden. Selv om hun gjorde opprør for noen år siden ved å studere psykologi etter avsluttet ønolog-eksamen.
– Det var mye slamring med dører hjemme hos oss i den perioden, sier Gaia og ler.
Om det var kvinnelist som fikk Angelo til å plante chardonnay i 1979, er ren spekulasjon, men oppstandelsen i lokalmiljøet ble i alle fall stor. Chardonnay i et område hvor de røde druene har fullstendig hegemoni, var ikke helt etter boka. Druene blir til Gaia y Rey som er oppkalt etter datteren Gaia og bestemoren Clotilde Rey for å understreke kvinnenes sterke posisjon i familien. Og da datter nummer to kom, ble Rossj-Bass til, også den en chardonnay.
Matriarken Clotilde
For selv om også Gaja-familiens krønike i stor grad handler om menn, peker kvinnene seg ut. Gaia fordi hun som den førstefødte naturlig nok får ekstra oppmerksomhet i søskenflokken, kona Lucia fordi hun er den som holder alt sammen som megler når Angelo blåser seg opp (i følge Gaia), og sist men ikke minst Angelo Gajas bestemor, Clotilde. Hun var den eneste i Barbaresco med utdannelse i årene mellom de to verdenskrigene, og derfor med en helt annen tilnærming til og forståelse for samfunnsutvikling, naturvitenskap og ikke minst kvalitet.
Det er henne Angelo kan takke for at han kunne gjøre det han gjorde fra 1960-tallet og utover. Nemlig å lage vin fra de aller beste parsellene i Barbaresco. Hun så mulighetene i landskapet som i økende grad ble forlatt etter andre verdenskrig. Stadig flere valgte Torino og Fiat-fabrikken som et sikkert levebrød framfor et usikkert et i vinmarken.
Clotilde anbefalte sin sønn Giovanni og deretter sønnesønnen Angelo å kjøpe opp de beste vinmarkene etter hvert som de ble tilgjengelig. Det hun så etter var blant annet stedene hvor snøen smeltet aller først. På den lokale dialekten heter det Sorì – et navn Angelo tok i bruk for en av vinmarkene han kjøpte i 1967. Den fikk også tillegget Tildìn som var kjælenavnet til bestemoren som døde i 1961. Sorì Tildìn ligger ved Costa Russi, den andre av Gajas barbaresco cru-er. Begge ligger i Roncagliette, men i god Gaja-tradisjon velger han sine egne navn.
Det gjelder også hans hjertebarn Sorì San Lorenzo som kommer fra Secondine-vinmarken som Angelo anskaffet i 1964. Denne vinen som ble lansert tre år senere, skulle bli hans gjennombrudd siden den var en av de aller første enkeltvinmarks-barbarescoene overhodet. Secondine er nabo til den mer kjente Paje, umiddelbart sør for byen Barbaresco. Denne parsellen er sørøstvendt og har en mer markant tanninstruktur enn de andre to som kjennetegnes av høyere modning. Costa Russi er den rundeste og mest florale og urtepregete av de tre, takket være sin perfekt sørlige eksponering. Det høye kalkinnholdet i jordsmonnet sørger imidlertid for god syre og fine tanniner og dermed et godt potensial.
Ingen helhjertet modernist
Ingen av disse tre vinene er lenger Barbaresco DOCG, men Langhe DOC siden Angelo fra 1996-årgangen valgte å tilsette litt barbera. Han lager likevel én vin med barbaresco på etiketten. Dette var også den første vinen han var med å lage da han slo seg sammen med faren i 1961. Kanskje derfor lar han være å «tukle» med tradisjonen.
Når det er sagt, har også denne vinen gjennomgått mange endringer. Blant annet modning i barrique som siden 1975 har vært Gajas «varemerke». Hovedargumentet til Angelo og hans vinmarker Guido har vært at nebbiolos tanniner trenger hjelp til å rundes av. Den kjemiske prosessen mellom vinen og det lille eikefatet, særlig når det er helt nytt, bidrar til å gi en større munnfølelse. Det er helt konkret polysaccharider som trekkes ut av cellulosen i treverket, som forårsaker dette fenomenet. Jo eldre fatet er, jo tettere blir porene og jo færre blir polysaccharidene. Og jo lengre tid trenger vinen i fat for å oppnå den samme oksygenutvekslingen.
Bruk av barrique for den transparente druen nebbiolo har siden vært et hett diskusjonstema. Nye fat lar seg imidlertid bruke når det er gjennomført kvalitetsøkende tiltak i vinmarkene som kortere beskjæring av vinplantene som i sin tur gir lavere utbytte. Men også fordi tiden vinen tilbringer i fat er redusert.
Gajas barbaresco (eller de andre) er imidlertid ikke en ren barriquevin – til det respekterer Angelo tradisjonen for mye (han har jo kalt sin sønn opp etter bestefaren som igjen var kalt opp etter sin bestefar). Vinene tilbringer ett år i barrique etter en maserasjonstid på tre uker i ståltank. Deretter ett år i kjempestore eikefat – visstnok de største og eldste (inntil 120 år) i hele Piemonte.
I motsetning til de virkelige modernistene i Piemonte, er Gaja veldig tradisjonell når det kommer til selve fremstillingen.
– Egentlig er det vel bare temperaturkontrollen og ståltankene som er «nytt», sier Angelo. Når druene kommer til vinkjelleren må de ofte tempereres for å sikre at gjæringen kommer godt i gang. Men temperaturen i de første 3-4 dagene får aldri overstige 28-29 grader. I denne fasen prøver man å trekke ut mest mulig farge gjennom overpumping. Men deretter senkes temperaturen til 19 grader for resten av gjæringsprosessen for å beskytte aromaene og holde utviklingen av de mer aggressive tanninene tilbake.
Banner i kjerka
Barbarescoen henter sine druer fra i alt 14 ulike parseller i Barbaresco hvor de til sammen eier drøyt 70 hektar. I følge Angelo er det å blande vin fra flere cru-er som er det «ekte» uttrykket for området.
– Hver parsell bidrar med forskjellige elementer og gjør at den endelige vinen blir mer kompleks, slår han fast. Det er nok av samme grunn at han reklassifiserte sine cru-viner. I 2004 ga den en aldeles fabelaktig vin, fyldig med god sødme, fin fasthet og friskhet, veldig stofflig med masse smak. 2007 er hakk i hel med en svært så innsmigrende parfymert karakter og større bløthet.
I Barolo følger Angelo samme resept. Dagromis er hans eneste Barolo DOGC. Første årgang var 2001, og druematerialet hentes fra yngre vinstokker i vinmarkene i Serralunga og La Morra som ellers gir Sperss og Conteisa, begge Langhe DOC. De til sammen 28 hektar med vinmarker ble kjøpt i 1988 og 1995, og i 2000 var det behov for en viss andel nyplanting. Dermed var det grunnlag for en ny vin. 2004-utgaven er en svært så lekker vin med årgangens parfymert frukt, men også et godt krydder- og mineralpreg. Men med et helt annet visuelt uttrykk enn det sirlig klassiske som er et annet Gaja-varemerke.
Sperss står for nostalgi og henter sin historie fra da faren var ung og tok seg ekstrajobb som druehøster i Barolo. Det var akkurat i den samme vinmarken som Angelo endte opp med å kjøpe i 1988 – muligens for å oppfylle farens drøm om denne vinmarken han hadde slike gode minner fra. I 2005 er det en veldig konsentrert vin med stor fasthet. 1999 som var en enda mer klassisk årgang er svært floral og elegant med finkalibrerte tanniner.
– Men vi kommer aldri til å bli større i Barolo – det er i Barbaresco våre røtter er, understreker Angelo.
Han har imidlertid aldri vært redd for å banne i kjerka, heller ikke på hjemmebane. Darmagi betyr «så synd» på den lokale dialekten, det var nemlig det Angelos far utbrøt da sønnen i 1978 rev opp de lokale druene og erstattet dem med «bordeauxdruer». Vinen med samme navn har hovedvekt av cabernet sauvignon og er en god dokumentasjon på at determulig å dyrke internasjonale røde druer midt i det «aller helligste».
Langt perspektiv
Men det er langt mer akseptert i andre områder i Italia. Som i Bolgheri hvor Angelo kjøpte en eiendom i 1996. Ca’Marcanda ligger noen kilometer unna markedslederne, nemlig Sassicaia og Ornellaia, som Angelo ikke uventet ønsker å utfordre, men med merlot som hovedvåpen. Like fullt er vinene herfra, Promis, Magari og Camarcanda, Gajas beste kjøp for prisene er fortsatt veldig gunstige, i hvert fall sammenlignet med Piemonte-vinene.
Men dette synes å være et veldig langsiktig prosjekt. Noe som understrekes av navnet på en av vinene – «magari» betyr nemlig «forhåpentligvis» på italiensk. I dag er 110 hektar dyrket, men han planlegger å utvide med ytterligere 10 hektar. Siden første vinstokk ble plantet i 1997, er det fortsatt snakk om ganske unge vinstokker, hvilket lover godt for framtidig potensial. Selv med alle 120 hektar i drift vil han ikke lage mer enn 600.000 flasker.
Det virker som om han ser på stedet likeså mye som en kilde til mental helse som for å lage vin. Angelo er nemlig veldig fascinert av både klimaet og lyset her som skiller seg så mye fra hjemtraktene. Han engasjerte sin gode venn arkitekten Giovanni Bo til å tegne en hypermoderne vinkjeller som formidler stedets karakter uten å bryte med de lange tradisjonene.
Men ervervelsen var forbundet med en lang drakamp. Ca’Marcanda betyr «uendelige forhandlinger» og viser til hvor mye han måtte kjøpslå for å få endelig tilslag hos de tidligere eierne av den opprinnelige oliven-, frukt- og vinlunden.
Litt enklere var det å overta eiendommen i Montalcino, Pieve Santa Restituta, som også inkluderer en kirke. Av den grunn valgte den samme arkitekten å bygge vinkjelleren under bakken slik at bare de opprinnelige bygningene er synlige. Med tid og stunder vil det bli 20 hektar vinmarker her. Foreløpig lager Gaja tre brunelloer, inkludert to cru-er, Rennina og Sugarille, men ingen rosso.
– Derfor ble det ingen vin fra 2002 og 2003. Men med 2004 som ble veldig vellykket, fikk våre kunder full kompensasjon, smiler Angelo Gaja avslutningsvis.
Pinnekjøtt er julemat nummer en for mange, men godsakene bør ikke forbeholdes julaften. Her får du inspirasjon til utvide din pinnekjøttmeny - og ikke minst utnytte restene.
Pinnekjøtt er julemat nummer en for mange, men godsakene bør ikke forbeholdes julaften. Her får du inspirasjon til utvide din pinnekjøttmeny - og ikke minst utnytte restene.
Når du likevel er på polet, kan du kjøpe med deg noen gode alkoholfrie alternativer laget av norskdyrket frukt, av importerte bær, musserende te, imponerende vin - eller øl - alle helt uten.
