Blankbottle Pseudonym Cinsault 2018 er et strålende eksempel på den nye trenden fra Sør-Afrika med leskende og transparente viner med moderat alkohol, men plenty av både drue- og jordsmonnskarakter.

2018 er fruktigere enn forrige årgang, men ikke mindre konsentrert eller mineralsk. En svært interessant vin som funker til retter med lyst kjøtt, pasta og vegetar. Som også holder noen år i kjelleren.  

Til denne vinen henter Pieter Walser - Blankbottle i egen person - druene fra Darling, et område som inntil noen år siden var en anonym del av Swartland, men som kom i søkelyset på grunn av den økte interessen for kjølig-klima-soner. Avstanden til Atlanteren er bare noen kilometer og mangelen på nedbør kompenseres av morgentåke samtidig som forskjellen mellom dag og nattemperatur er så stor at syredrevne druer med stort hell kan dyrkes her.

Cinsault på sin side har vært med siden området ble befolket av europeerne ved midten av 1800-tallet, og noen spredte parseller har overlevd «utrydningsprosessen».  

Les mer om cinsault i Sør-Afrika her

Det har Pieter og flere andre av den yngre sørafrikanske generasjonen med revolusjonære vinmakere, sørget for å utnytte.  

Se alle vinene fra Darling her  

Darling ligger i den sørlige delen av Swartland, men vinmarken som har gitt druer til denne spesielle vinen, ligger ved foten av Darling Mountains. En vinmark som sjelden ga noe utbytte siden fuglene spise opp druene før vinbonden rakk å plukke dem. Derfor var han ikke vant til at den ga noe særlig og blandet det som måtte være igjen av disse cinsault-druene i sin pinotage eller ga dem til grisene.

– Men jeg så at den var spesiell, og tilbød meg å investere i nett, men året etter spiste sauene opp alle skuddene, så det ble absolutt ingen druer, sukker Pieter.

Først etter at bonden hadde satt opp et gjerde, ble det vin i 2016, men da i en blanding med shiraz til vinen som heter Retirement@65 (utsolgt men finnes i noen pol).

Navnet forklarer han med at plantene nådde pensjonsalderen før de klarte å gi nok druer til en vin. Han ville helst lage en ren cinsault, og valgte navnet Pseudonym siden vinbonden opprinnelig trodde han drev en syltetøyfabrikk i Strand, Stellenbosch, som er forretningsadressen hans. Derfor står det også «die konfyt koker van die Strand» på etiketten. Pieter er et salig oppkomme av slike røverhistorier.

Og i utgangspunktet er hele forretningsideen til Pieter ganske så crazy. Han kjøper nemlig druer fra så å si alle vinområder i Sør-Afrika basert på muntlige avtaler om å ta hele avlingen.

– Da får vinbonden mange ganger mer enn om de hadde levert til de store aktørene, sier Pieter. Han berømmer sine leverandører og kaller dem «great farmers» som han ikke prøver å lære noe som helst. – Dette kan de mye bedre enn meg.

Vil ikke vokse

Med 37 druetyper og 60 ulike vinmarker høres det ut som en umulighet når vi vet at Western Cape er 400 km i luftlinje fra vest til øst, men ifølge Pieter er det veldig enkelt. – Jeg starter med de første vinmarkene i Wellington, mens jeg følger med på Darling, deretter Swartland, så Stellenbosch, Elgin, Breedekloof og avslutter i Ceres Plateau, og alt skjer i løpet av 100 dager, forklarer han.

- Min jobb er å få druene til vinkjelleren, og hver dag mottar vi 5-6 tonn druer, som er det vi klarer å håndtere innenfor en vanlig arbeidsdag.  

Resultatet er 30-40 ulike viner. Vinkjelleren er innredet for å ta av for dette, alt er småskala fra presser til tanker og hver vin lages i små kvanta og alle de hvite vinene gjæres i fat.

- Dette systemet gjør dessuten at vi kan ha så mange ulike druesorter. Men 100 tonn druer i året er det vi klarer, vi skal ikke bli større, understreker Pieter som skiller seg fra det vante bildet man har av en vinprodusent på absolutt alle andre områder.

Kreativ studiefinansiering

Pieter kom ikke fra noe vinmiljø i Sør-Afrika, men tok et par år på jordbruksskole etter grunnskolen, siden han ikke kunne ta den akademiske veien til å bli vinmaker. Hans aller største drøm var likevel å surfe, så det gjorde han i et helt år mens han tenkte seg om før han dro til England hvor han hadde en rekke ukvalifiserte jobber fra søppeltømming til byggeplasser. En venn av ham «pyntet på» cv-en noe som skaffet ham en jobb i BBC’ dramaavdeling med ansvar for data – uten å ha filla peiling på data.

– Jeg kunne skru på en pc og visste hva dobbel-klikk var, skratter han. Etter hvert skaffet han seg mer kunnskap og fortsatte turneen Europa rundt på tremåneders visa. - Siste stopp var innhøstningen på en vingård i Alsace og her følte jeg at kanskje det er dette jeg skal gjøre resten av livet, forteller han. Etter en tilsvarende runde i Napa, bestemte han seg for å søke på ønologstudiet i Stellenbosch. Han kom inn, men etter tre år var han blakk, og den da 28 år gamle Pieter skjønte at han måtte gjøre noe.

– Jeg kjøpte tre kasser med vin for mine siste penger, og solgte dem videre for det dobbelte av prisen, pengene brukte jeg til å kjøpe nye flasker. I løpet av seks uker hadde jeg solgt 4500 flasker, og slik fortsatte det. Jeg kjøpte hele fat og begynte etter hvert også å lage min egen vin, forteller han.

Vil ikke følge gamle verden-regler

Denne måten å finansiere studiene på er imidlertid ikke lovlig, flaskene var blant annet solgt uten etikett, men aller verst var fraværet av bevilling og ikke minst betaling av skatt. Etter to år beslagla tolletaten hele lagerbeholdningen, men Pieter må være den lokale fetter Anton, for han kom seg unna med å gjøre opp for seg og kunne fortsette å videreutvikle geskjeften sin.  

- Jeg erfarte at hvis det ikke stod druenavnet på etiketten, var det lettere å overbevise kunder om å kjøpe vinen, sier han. Det er bakgrunnen for navnet på bedriften – altså en flaske uten navn, bortsett informasjonen som loven krever. - I begynnelsen var det en spøk, innrømmer han. – Men så begynte jeg å forstå mer av hva som virkelig gir en god vin og fant fram til bedre råvarer.

Dette var i 2004. Første årgang ble laget i garasjen til en kompis. – Jeg hadde ikke en gang et sted å bo, ler han.  Siden 2014 holder han til i Somerset West i Stellenbosch hvor han begynte med å leie en 160 m2 vinkjeller, men han sprengte kapasiteten raskt. – Vi plasserte tankene ute under trærne på dagtid og flyttet dem inn igjen om natten. I 2017 flyttet de inn i et større lokale, og nå leker de sågar med tanken om å kjøpe en eiendom.

– Men jeg skal ikke bli vingårdeier i Stellenbosch, for da kan jeg bare lage cabernet, sier Pieter som åpenbart ikke er klar for å slå seg til ro med en «gammel vinverden»-løsning som stort sett er den som dominerer i Sør-Afrika. – Jeg vil lage mine egne regler, slår han fast med et smil.

Scannet hjernen

Han innrømmer at det ikke har vært noen enkel vei til suksess og at de åtte første årene var kaotiske, men at alt forandret seg for fem år siden.

- Folk begynte omsider å forstå og få sansen for det jeg holder på med, forklarer han.  

Mens porteføljen forandret seg 100 prosent fra år til år, og bar preg av eksperimenter, er den mer stabil i dag. – 60 prosent av volum fordeler seg på de faste vinene, så vi fortsetter å lage nye viner, om enn ikke i samme omfang, sier han.

Se hele porteføljen som er og har vært tilgjengelig i Norge

Det som ikke stopper, er alle de kreative navnene han gir vinene sine.

Som Blankbottle Orbitofrontal Cortex 2018. Den er et resultat av en veldig spesiell prosess hvor han sammen med en hjerneforsker prøvde å vise hvor forskjellig to viner blir om du bruker bevisste valg kontra valg styrt av underbevisstheten.

Orbitofrontal Cortex er (det engelske) navnet på den delen av hjernen som er involvert i kognitive beslutningsprosesser. Det ble derfor navnet på vinen som han bevisst hadde valgt ut fra de 21 ulike hvitvinene han hadde i kjelleren i 2015, mens den andre som var resultatet av hjernescanningen ble kalt Limbic etter det emosjonelle senteret i hjernen. Siden dette ble en umiddelbar suksess, er Orbitofrontal Cortex kommet for å bli. Men den forandrer seg ikke uventet fra år til år, både hva druesort og opprinnelse angår. Nå er det altså fjerde utgave som gjelder.

Den er en veldig spennende hvit sørafrikaner med et godt lagringspotensial, en lekker lys fruktkarakter, mineralsk og saltpreget med god friskhet. Den fortjener den beste sjømaten fra grillen.

Epilepsien ga inspirasjon

For alle hvitvinene har han fram til nå fulgt nøyaktig samme oppskrift:

- Jeg ønsket å vise druetypen i kombinasjon med vinmarkens egenskaper, derfor måtte selve framstillingen være lik. Men nå med en stor fast portefølje, kan vi lage versjoner av samme vin og til det har jeg skaffet amforaer, både qvevri og sementegg, forteller han entusiastisk.

Når det kommer til de røde er oppskriften kaldmaserasjon noen dager, spontangjæring i åpne fat eller tanker med daglig punch-down. Hele klaser for de lettere druesortene som cinsault, og modning i minst tre år gamle fat. Men også her er det endringer på gang.

- Jeg har aldri lært å vinifisere de ulike druetypene av noen, alt er basert på resultater av eksperimenter i egen vinkjeller, hever han.

Master of None 2017 er en slik vin som ikke følger noen regler hvor røde og hvite druer blandes. En leskende lys, men også krydret rødvin, som nå er utsolgt, men finnes i noen polutsalg.

Den er kanskje den mest anonyme rent visuelt av alle. For han designer alle sine etiketter selv og det finnes ingen mal. - Jeg hadde ikke penger til design de første fem årene, så jeg laget etiketten på pc-en. Den var den samme fra gang til gang, bare med forskjellige farger. Så fikk jeg epilepsi, og med 4-5 anfall på rekke og rad, måtte jeg holde meg unna både bilkjøring og dataskjermer, men etiketter måtte vi jo ha, så jeg og kona tegnet, klipte og limte, og vi ble så fornøyd med resultatet at vi fortsatte, sier han.

Epileptic Inspiration var den første vinen som fikk disse nye etikettene. Pieter har nær sagt selvsagt mye selvironi, derfor tillot han at dokumentaren som filmskaperen Theo-Donald Stewart laget om ham også faktisk heter dette. Filmen vant for øvrig Coup de Coeur-prisen på vinfilmfestivalen i Marseilles tidligere i sommer.

Selvironien kunne lett tatt livet av vinen Familiemoord 2018 allerede i fødselen, i hvert fall da den skulle lanseres på Vinmonopolet, for der ville man ikke godkjenne etiketten eller navnet med henvisning til brudd på både markedsføringsloven og alkoholreklameforbudet. Helsedirektoratet godkjente den, og derfor kan du også glede deg over disse lekre dråpene som er en blanding av like deler pinot noir fra Elgin og cinsault fra Darling og resten grenache fra Wellington. Ikke så ulik Pseudonym egentlig, men litt mer bringebærpreget og litt rundere munnfølelse.

Historien bak denne vinen er om mulig villere enn de andre siden etiketten gjengir en avisartikkel fra 2013 om at politiet trodde Pieter hadde forsøkt å begrave sønnen sin levende i en sandgrop. Men sannheten var at Pieter holdt på å lage en sandkasse til ungene og at sjuåringen Luca hadde lagt seg ned i den myke sanden mens faren fylte gropa og dekket ungen slik at bare hodet stakk opp.

Noen nabounger med stor fantasi hadde misoppfattet situasjonen og tilkalte politiet. Da vinen kom på markedet i 2015 fikk den mye oppmerksomhet, og ikke på grunn av innholdet, så Pieter hadde bestemt seg for å bare lage denne ene årgangen. Men fristelsen for å gjenta stuntet ble åpenbart for stor, hele ideen er å fortelle historien om ulike druetyper som vokser i sandjord, og det kan jo ikke gjøres på noen bedre måte. Ikke minst bestod den testen selv overfor norske helsemyndigheter.

Merk disse vinene som favoritter og/eller legg dem i din digitale vinkjeller

Hvis du vil ha tips om flere slike viner, sørg for å registrere deg for våre nyhetsbrev 

Du kan også få vintips sendt som sms - les mer om det her

Alt som er godt her i livet kommer i små porsjoner. Det gjelder også for god vin. Siden denne spalten er veldig populær, kan de omtalte vinene bli utsolgt i løpet av kort tid. Noen ganger er det snakk om midlertidig utsolgt. Da kan det lønne seg å prøve igjen etter en uke. For viner som velges ut som godbiter er det dessuten mindre tilgjengelighet enn for ukens vin. Det er gjerne dyrere viner. Men også disse kan bli raskt utsolgt, og da er det ofte et år til de kommer på polet igjen, men da som ny årgang.  Den som venter på noe godt....