James Bond, i Sean Connerys slentrende og dødelige positur, er slik vi husker Bond fra hans yngre dager, i sylskarpt pressete skreddersydde dresser med det lille ekstra og alltid med en punchline. Hardhausen Steve Mcqueen i seriøs avslappet angrepspositur han også. Filosofilegenden Arne Næss skuende forsiktig oppover mot himmellegemet. Henrik Ibsen ser rett frem, retthaversk og gjennomborende som vi kjenner ham, uten snev av humor.
Bakgrunnen er hele tiden en sjokkfarge, kontrasterende til ansiktets sort og hvitt. Vi snakker om store portretter av kjente personer, gjenskapt slik Conrad ser dem. - Våre referanser ligger i den historiske konteksten, og da må du skjønne substansen, sier Conrad Leach helt upretensiøst, og bedyrer nesten før vi har satt oss at han ikke har en intellektuell tilnærming til sin kunst.
Ikonet Brian Ferry, privatsendt direkte fra London, og noen imponerende syngenegresser underholdt, og midt i det hele ble åsen opplyst av et velregissert fyrverkeri verdig folk med masse penger, som også ønsker å vise det. På samme måte som Feuillatte og Ferry har Conrad Leach en spesialavtale med "Quintessentially", som innebærer at hans portretter er til stede på deres store arrangementer.
På Ekebergrestauranten satte han sitt preg på hele huset, slik han også gjorde på ærverdige Grand Cafe i oktober for snart et år siden, da de innrøkte veggene med autentisk patina plutselig ble behengt med sjokkerende moderne portretter av kjente norske personligheter. Det ble en stor suksess.
Conrad er derfor litt sliten, så det blir bare myke bobler fra San Pellegrino, og en enkel tunfisksalat.
- Jeg tror folk setter pris på det umiddelbare i portrettene mine. De er minimalistiske og fenger med sin mekaniske gjengivelse, selv om jeg gjør alt for hånd. Om femti år håper jeg at det ser ut som om jeg har gjort dette nå, sier han. - Dessuten passer portrettene godt inn overalt, og sånn sett skjønner jeg at blant annet restauranter og hoteller, hvor det hele tiden beveger seg mange mennesker, har interesse for arbeidene mine.
Han påstår at Japan er 20 år foran oss i å forstå konseptet popkunst, et begrep først og fremst knyttet til Andy Warhol og miljøet rundt hans kunstfabrikk The Factory i New York på 50- og 60-tallet. Fra denne underskogen på siden av det etablerte kunstlivet, dukket det blant annet opp musikalske storheter som The Velvet Underground og Lou Reed og en rekke andre. Pop-kunstnerne tok fatt i det som var populært i tiden og laget kunst av det. Andy Warhol brukte foto av hverdagsgjenstander (Campbells suppeboks) eller personer som utgangspunkt for sin kunst.
- Jeg er flere ganger blitt spurt av gallerister om jeg vil holde utstillinger hos dem, men dette er ingen optimal arena for meg, fordi jeg når langt flere mennesker gjennom en restaurant. Jeg vil ganske enkelt være der vanlige folk beveger seg daglig, hvor jeg treffer dem på en helt annen måte, sier han.
- For meg er det et honnørord å være populist, og jeg kan vel kalle med en slags "pop-sensualist". Jeg ønsker hele tiden å ha en relasjon til populærkulturen, og da kan jeg ikke kommunisere smalt og eksklusivt som jeg mener altfor mange kunstnere gjør. For meg er det ingen motsetning i dette, og samtidig å beholde integriteten. Poenget mitt er vel egentlig bare at jeg ønsker å finne alternative utstillingsrom, og så langt har restaurantbransjen vært et utmerket sted, sier han.
For Conrad Leach er "verden et seriøst sted å arbeide", uten at han utdyper det noe særlig, og jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønner hva han mener. Han påstår at han ikke selger kunst, men tvert imot det "han lager", altså en definisjon hvor han igjen distanserer seg fra den konvensjonelle kunstverden ved å vektlegge det håndverkmessige.
- Nye ikoner kommer stadig til ved siden av de gamle som alltid vil leve, så jeg kan holde på lenge. Hva jeg tenker er at bildene kanskje løfter rommet på en filmatisk måte - og at de slik tilfører rommet ulike kvaliteter. For meg gir bildene en positiv opplevelse, og jeg tror det er det som skjer med publikum også, avslutter Conrad Leach.