Andre har skrevet at det ikke utelukkende er snakk om en blanding av billig gin og en dash vermut. Det er silke, ild og is. Fred Astaire i et glass. Kirurgisk renhet. Frelse og tilgivelse; innsikt og trøst.

-Jeg hadde aldri smakt noe så kaldt og rent. Den fikk meg til å føle meg sivilisert, skriver Ernest Hemingway i "Farvel til våpnene". Hvor mange andre drinker kan sies å gjøre det?

-Det er en ærlig drink som smaker akkurat det den er, og ingenting annet, skriver Donald G. Smith. Ikke noe sukker, eggehvite, svart eller hvit rom, fruktjuice, sjokolade eller urter. En ren, kald, klar, ærlig, enkel drikk.

En enkel drikk, ja, men likevel vanskelig å lage. Det finnes nemlig like mange meninger om hvordan den skal blandes som det finnes martinidrikkere. Og om det er vanskelig å vite hva som egentlig menes når det er snakk om en martini, er det enda vanskeligere å finne ut hvordan drinken oppsto.

Amerikanerne vil også ha æren for martinien, og de fleste er enige om at den ble oppfunnet her selv om det er mer komplisert å enes om hvor og hvordan. Her skilles martiniteoretikerne i to skoler: Øst- og vestkystskolen.

En professor ved navn Jerry Thomas hevder å ha oppfunnet drinken allerede i 1860, da en sliten hotellgjest kom innom baren på Occidental Hotel i San Francisco for å få seg en drink før han reiste videre med ferge til den lille byen Martinez. Byen Martinez på sin side hevder at drinken ble oppfunnet der så tidlig som i 1849, da en gullgraver dumpet innom en bar for å feire et stort funn.

De fleste er likevel enige om at begge disse historiene fra vestkystleiren i martinistriden er oppdiktede. Spaltist i San Francisco Chronicle, Herb Caen, skrev i 1993: "At martini skulle ha noe med byen Martinez å gjøre har blitt forsøkt gjendrevet flere ganger, men myten lever videre som en heftig bakrus". Og når det gjelder San Francisco-versjonen? Hvorfor nevner ikke bartender Jerry Thomas, som hevder han oppfant drinken i 1860, den i sin cocktailbok fra 1862? Drinken opptrer plutselig i den reviderte utgaven fra 1887. Problemet er bare det at den også nevnes i en cocktailbok fra 1884. Skrevet av en annen forfatter. Tre år før Thomas sin reviderte utgave. Forvirret? Glem alle disse historiene, og fokuser på den neste teorien. Østkyst-teorien. Den har sannsynligvis i det minste et par dråper sannhet ved seg.

Den mest aksepterte hypotesen, som stammer fra den såkalte østkystskolen, er at martinien slik vi kjenner den i dag, ble oppfunnet i 1912 på Knickerbocker Hotel i New York av bartenderen Martini di Arma di Taggia. Selv om denne datoen er vel sen og flere bøker nevner drinken lenge før, kan det likevel stemme med tanke på det vi i dag forbinder med dry martini. For Martini di Arma di Taggia var muligens den første til å bruke tørr, fransk vermut. De gamle oppskriftene brukte den søte, italienske varianten.

Men kontroversene stopper ikke med opprinnelsesproblematikken, for hva menes egentlig når en bargjest spør om en martini? Hvilken gin skal brukes? Hvilken vermut? Skal det være oliven? Med eller uten pimiento? Sitronskall? Skal drinken ristes eller røres? Det eneste de fleste enes om er at James Bond tok feil: Martinien skal røres, ikke ristes. Spørsmålet er bare hva som skal røres. Og i hvilke mengder.

Mer moderate tradisjonalister kan strekke seg litt lenger: Vermuten skal helles over isen i rørebegeret, røres rundt et par ganger med skje for så å sile væsken i vasken før man heller i gin. Mengden vermut som er klistret til isbitene skal være akkurat nok til å lage en dry martini!

En ting er sikkert: Martinielskere er bestemte på hvordan de ønsker sin drink. Og mellom dem og himmelen står bartenderen.

- Dry Martini må være tørr, slår Cipriani fast. Og kald. Vi mikser 14 i slengen og oppbevarer glassene i en liten fryser i bardisken.

For å få plass til glassene i den lille fryseren går Cipriani mot alle etablerte martininormer og bruker små, rette glass uten høy stett. -Det viktigste er at martinien blir kald, forteller han. Og oliven er det ikke snakk om. - Er du sulten kan du jo heller bestille et av våre smørbrød, legger han til.

- En dry martinielsker er ute etter den virkelig tørre smaken, og den oppnås kun med det rette forholdet mellom gin og vermut. Det skal være akkurat nok vermut til å ta vekk den skarpe ginsmaken, men ikke så mye at du kjenner vermuten for tydelig, avslutter han.

Og drinken er visstnok en av de mest populære han serverer.

Nesse tar frem et høyt martiniglass, fyller det med is for å gjøre det kaldest mulig og setter det til side mens han mikser drinken. Is plasseres i et røreglass, fire centiliter gin helles i, derpå et par dråper med Martini & Rossos ekstra tørre vermut. Nesse rører så rundt ca. 25 ganger, fjerner isen fra martiniglasset og siler eliksiren oppi. Det siste han gjør før han venter spent på dommen fra martinidrikkeren er å plumpe en oliven i glasset.

- Dette er en ganske tørr versjon, men det er slik jeg har lært det. Noen foretrekker kanskje en rundere martini. Og når det gjelder hvor klassisk den tørre martinien er...opprinnelig var den nok søtere. Men det vil sikkert alltid være uenighet om disse spørsmålene, avslutter Haagen Nesse.