Bertold og Gertrud Salomon er sjuende generasjon vinbønder i Kremstal. Neste generasjon er snart klar til å overta denne tradisjonsrike vingården. Salomon Undhof var opprinnelig et kloster hvor munkene dyrket aprikoser og druer. I 1792 sekulariserte Joseph den 2. en rekke av kirkens eiendommer, og familien Salomon kunne kjøpe både bygninger og vinmarker. De fikk den gangen tilgang på noen av de beste vinmarkene i Kremstal, nemlig de som ligger lengst vest i området, i landsbyen Stein langs Donau, på grensen til Wachau.

Her er jordsmonnet annerledes enn i resten av Kremstal. Som navnet antyder er det i Stein granitt og skifer i bunn, mens Kremstal i stor grad består av løss, altså avleiringer etter istiden, et jordsmonn som er ideelt for grüner veltliner.

Uttalt mineralkarakter

Derfor oppnår Salomon også veldig gode resultater med den for Kremstal mer sjeldne riesling, som utgjør mer enn halvparten av deres vinmarker. Først og fremst i vinmarkene Pfaffenberg og Kögl som begge er såkalte «erste lagen» (grand cru) som er et privat initiativ fra Österreichische Traditionsweingüter, et tjuetalls produsenter i Kremstal, Kamptal, Traisental og Wagram. Med andre ord et svar på Wachaus klassifikasjonssystem, Linea Wachau, men uten å bringe spørsmålet om Oechsle-vekt på bane. –Hos oss er det bare snakk om utvalgte vinmarkers kvalitet og selvsagt kun tørre viner, understreker Bertold.

Faren hans, Fritz Salomon, var for øvrig den første til å produsere helt tørre viner i området. Det var så tidlig som 1930-tallet, for øvrig en veldig vanskelig tid for Østerrike. På den tiden ble all vin solgt gjennom grossister, uten produsentens navn på etiketten. – Men far var en fremsynt mann som hadde stor tro på å tappe vinen på eiendommen, noe han også var først ute med, forteller Bertold.

Vinmarken Pfaffenberg som er bygd i terrasser, ligger oppå en klippe som stuper ned mot Donau. Den har et veldig skrint jordsmonn av dekomponert granitt og gneiss. Gode forhold for å gi en uttalt mineralkarakter til en tørr riesling.

Unngår botrytis

Kögl derimot er skifer og ligger lengre øst, nærmere nabobyen Krems, og ved enden av en trang dal, Alauntal. Den har dermed et noe mer beskyttet og varmere klima enn Pfaffenberg som er mer utsatt for vind. Den oppsmuldrete skiferen sørger for god magasinering av solvarmen samtidig som den lar røttene trenge dypt ned i grunnen på jakt etter næring. Kögl ligger imidlertid noe høyere i landskapet, over 300 m.o.h., og nyter derfor godt av kjøligere netter i vekstperioden. Perfekte forhold for en langlivet riesling, og for en riesling med en uttalt floral karakter og sødmefylt frukt.

Begge vinmarker gir altså fantastisk gode resultater, og spesielt over tid, med Pfaffenberg som den mest «seiglivete». Men når vi sammenligner 1970 Pfaffenberg med 1969 Kögl, går den siste av med seieren. Den kjennetegnes av veldig stor og god munnfølelse samt stor kompleksitet.

2009 bedre enn 2010

Ikke uventet tar Pfaffenberg fra fantastiske 1996 kaka over Kögl i den ikke fullt så heftige, men likevel veldig gode, om enn noe kjølige 1991, som for øvrig kan sammenlignes med 2010. Men 1996 stråler takket være sin stålsyre, men også et imponerende mineralpreg og god fruktighet.

Tilgjengelig i Norge er henholdsvis 2009 Pfaffenberg reserve og 2010 Kögl som er veldig interessante objekter å sammenligne samt å legge i kjelleren. Den første er imidlertid laget av druer fra de eldste vinstokkene, 50 år og eldre, derav navnet reserve, og får derfor naturlig nok større intensitet. Den bærer navnet Metternich-Salomon på etiketten siden druene også kommer fra den to hektar store parsellen de leier fra Metternich-familien.

2010 var her som ellers i Østerrike en veldig kjølig årgang med sen og svak blomstring, hvilket ga 50 prosent lavere avling enn normalt for riesling. Egentlig et vanskelig år med en kald sommer og en del botrytis, men de som ventet lenge fikk gode resultater. Særlig gunstig var 2010 for grüner veltliner som oppnådde veldig god syre. Noe som illustreres av Salomons utgave fra «erste lage»-vinmarken Wachtberg som i dette året får en veldig stram pepperaktig stil med dempet fruktintensitet og innslag av blomster og urter.

– Men jeg holder en knapp på 2009 som er det beste året siden 1999, sier Bertold.

Dekket bord

Grüner veltliner trives ikke så godt i veldig skrint jordsmonn, og spesielt ikke i varme år, siden den er mer følsom for tørke enn eksempelvis riesling. Men i 2009 klarte den seg derimot veldig godt i de «steinete» vinmarkene Hund og Danzern, som gir vinen Von Stein, en flott grüner med masse tropisk frukt, urter og krydder. 2005-utgaven av samme vin er en tanke mer mineralsk, men det har trolig mer med alderen å gjøre siden grüner fra et stort terroir bruker tid på å få fram mineralpreget.

Det var imidlertid ikke meningen at Bertold skulle bli vinbonde i hjembyen. Storebroren Erich tok over etter faren i 1971, og siden moren ikke ønsket at begge sønnene skulle bli på vingården, dro Bertold «ut i verden». Tilfeldigheter gjorde at han etter hvert kom tilbake til vinbransjen, han satt i styret til sektprodusenten Schlumberger og var direktør for Austrian Wine Marketing. Han og Gertrud kjøpte en vingård i Adelaide Hills, Australia, i 1995 og planla å flytte dit for godt. Men da broren ble kreftsyk i 2003, måtte de dra tilbake for å overta virksomheten i Stein. I dag pendler de mellom de to vingårdene.

I Stein kom de imidlertid til dekket bord, for Erich som døde i 2007, hadde utviklet vingården til et mønsterbruk hvor avlingsbegrensinger praktiseres i vinmarkene og tyngdekraft utnyttes fullt ut i vinkjelleren. Han hentet den gamle vinpressen inn i varmen igjen, men kuttet helt ut å bruke trefat fra 1997. Det var også i hans tid at det gamle og falleferdige klosteret ble pusset opp. Det huser dessuten Østerrikes første nasjonale vinotek. Og står derfor som et verdig minnemerke over hans innsats.

Tekst: Aase E. Jacobsen

Foto: Salomon