Etter mer enn tredve år med chardonnay i springen, har riesling fått en velfortjent revitalisering i de fleste internasjonale vinmarkeder. I første rekke er det riesling fra Tyskland og Østerrike som høster gevisten av denne dreiningen bort fra chardonnay til fordel for riesling. Nå er det selvfølgelig ikke slik at den revitaliserte interessen for riesling kan tidfestes eksakt, selv om den i USA for en stor del kan knyttes til 1991-årgangen i Tyskland og delvis i Østerrike. Det er snarere slik at dreiningen til fordel for riesling er resultatet av en pågående prosess der flere ulike og samtidig virkende elementer har spilt inn.
Enkelte markeder reagerer mer spontant enn andre. USA er et slikt marked og i dette eksplosive og sterkt motestyrte markedet er det i dag et voldsomt trykk på riesling fra gode produsenter. Det fortelles om stadige oppringninger fra importører med forespørsel om (økte) allokeringer. Produsenten Dönnhof i Nahe har for eksempel aldri hatt så mange henvendelser fra det amerikanske markedet som nå, og kan etter eget sigende selge det firedobbelte av dagens produksjon. Betalingsviljen er også merkbart til stede. Produsenter tilbys helt andre priser enn hva det europeiske markedet kjøper vinene for, og det sier seg selv at mange faller for fristelsen til å flytte allokeringer fra det europeiske markedet til fordel for markedet i USA.
Hva er så årsakene til at riesling igjen seiler opp som en stor og viktig drue i det internasjonale vinmarkedet? Årsakene er mange. Vinmarkedet er også preget av trender og moter. Det ligger i motens funksjonalitet og vesen at den aldri skal vare evig. Motens credo er dens skiftninger. Riesling har vært ute av det hotteste nyhetsbildet i flere generasjoner. Sånn sett er det ikke overraskende med en tilbakekomst. At riesling kommer tilbake nå, beror imidlertid ikke bare på en markedsstyrt promotering der ulike interessegrupper har gjort seg gjeldende ut fra sine ulike interesser.
Den versjonen av riesling som vender tilbake er et annet produkt enn det som gjorde seg gjeldende for bare ti år siden. Interessen for terroirbaserte viner, vin som forteller hvor de kommer fra med en så nyansert stemme som overhodet mulig, er i dag i økende grad etterspurt i verdensmarkedet. De beste lokaliseringene for dyrking av riesling utmerker seg nettopp ved å være ekstreme rent topografisk. Det gir viner med høy grad av sensorisk detaljering og indre styrke.
Dette inntrykket har i flere tiår virket sterkt ødeleggende på omdømmet til tysk vin i det internasjonale markedet samtidig som at den lite tidsriktige tenkningen i predikater har tatt fokus bort fra nødvendig tenkning i terroir og mikroklima. Alt dette har endret seg til det bedre i de siste årene. Det fokuseres for en stor del på terroir og lave avlinger. Som en konsekvens av dette har det oppstått to supplerende vinstiler, de tradisjonelle og alkoholsvake kvalitetene basert på varierende grad av restsødme, og de tørre kvalitetene av typen spätlese eller auslese trocken, som oftest med noen få gram restsødme.
Revitaliseringen av riesling har for en stor del kommet Tyskland og Østerrike til del. Alsace er det lite snakk om, og det er både underlig og selvforklarende. Mens tyske og østerrikske vinprodusenter hang tungt og forslått i tauene etter langvarig og metodisk mishandling av eget produkt - det holder å nevne skyhøye avlinger, sussreserve og frostvæske - var Alsace den eneste troverdige kilden til tørre og klare rieslingtyper i det internasjonale vinmarkedet. Tyskland og Østerike har begge vært langt nede som vinland når det gjelder legitimitet og troverdighet utenfor landets grenser. Begge har vært nede i kjelleren og har måttet arbeide seg langsomt og systematisk opp for å skape fornyet troverdighet i eksportmarkedene. 
Og det har de lykkes med. Alsace har kanskje ikke hatt det samme insitamentet til å utvikle sitt produkt, og dette området på grensen mot Tyskland har da heller ikke fått sin del av den sterkt økende interessen for (særlig) riesling i verdensmarkedet.
Jeg er helt på linje med Stevenson i hans syn påutviklingen av vinstilen i Alsace. Produsenter som tidligere - på 1980- og 1990-tallet - arbeidet hovedsakelig med tørre og klare vintyper; det siktes her til produsenter som for eksempel Marcel Deiss og André Ostertag, lager nå en langt søtere - og for min smak - lite anvendelig og interessant vinstil. Hos Ostertag er det i grunnen bare hans "vanlige" Riesling d'Epfig og Sylvaner Vieilles Vignes som jeg i dag liker, og de produseres stadig i den samme tørre, klare og energiske stilen som tidligere. Hos Deiss er vinstilen blitt helt ufordøyelig. Nå kunne man jo velge å tro at klimaendringen som har gjort seg gjeldende i store deler av det vinproduserende Europa, er den utløsende årsaken til at vinstilen er endret til fordel for en rikere og også søtere vintype i Alsace, men det er neppe en tilfredsstillende forklaring.
Ostertag oppnår for eksempel langt høyere modning på druene i dag enn tidligere, noe som kan forklare endringen i stil hos denne produsenten, men også Josmeyer arbeider "grønt", uten at det har gitt seg et tilsvarende markant og dramatisk uttrykk i skifte av vinstil.Det har ubetinget oppstått et tomrom i det internasjonale vinmarkedet når det gjelder klassisk "off dry" riesling. Den østerrikske vinstilen er rikere, rundere og ofte også mer preget av tropiske aromakomponenter. Den moderne tyske vinstilen for produksjon av tørre viner har strukturelt sett mer til felles med den klassiske vinstilen i Alsace, selv om mineraliteten naturlig nok er annerledes. For mange tiår siden - etter andre verdenskrig - 
overdro Tyskland markedet for den tørre vinstilen til Alsace og satset på det som skulle komme til å bli en dødslinje for tysk vin i det internasjonale markedet for kvalitetsvin: sussreserve og skyhøye avlinger.
I dag ser vi en mulig utvikling den andre veien. Det er et stigende internasjonalt marked for tørr riesling som tysk (og østerriksk) vinproduksjon har vist seg i stand til å fylle med en vintype som først i de senere årene har sett dagens lys. Isteden for å satse i økende grad på en søtligere vinstil, burde Alsace profilere seg på den tradisjonelle måten med en tørr, stram og syrlig vinstil - stilen er stadig intakt hos en rekke produsenter - og heller ta ut den søtlige vinstilen i form av VT og SGN som tidligere. Det er lite lurt å sage over grenen man har sittet på i flere tiår.
Foto: Roger Kolbu og Kjell Karlsson.
