En gang i året siden 2007 har vinpersoner med lang erfaring innen druedyrking og vinfremstilling fått utmerkelsen «The Hunter Valley Legends and Wine Industry Awards». Den deles ut av bransjeorganisasjonen Hunter Valley Wine Industry Association.

Men det kreves betydelig mer enn bare litt gråstenk i tinningen for å bli nominert til en levende legende. Kriteriene er at vinmakeren må ha arbeidet uavbrutt i Hunter Valley i minst 30 år. Det gjøres imidlertid unntak om vinmakeren har vært borte fra regionen en stund, men da økes kravet til 40 års erfaring.

Viktig anerkjennelse

En annen viktig faktor er at arbeidet skal ha bidratt til å drive regionen fremover og dessuten til å øke vinindustriens anseelse.

Siden starten finnes det nå 14 vinlegender i Hunter Valley. De fire som Apéritif har snakket med uttrykte samtlige at det var en stor ære å bli valgt ut. Karl Stockhausen (84 år) har vært vinmaker hos Lindeman’s i flere årtier:

– Å få tittelen «levende legende» sammen med noen gamle bransjekolleger var en stor ære. Det innebar for meg en anerkjennelse fra mine jevnbyrdige for det jeg har fått til i løpet av årene jeg har vært involvert i vinindustrien, sier han.

Interesse for detaljer

Alle vinlegendene nyter altså stor respekt både i og utenfor Hunter Valley. For å begynne med den eldste i gruppen, Karl Stockhausen, så var han ansvarlig for en rekke prisbelønte viner fra Lindeman’s på 1960-, 70- og 80-tallet. Viner som var veldig godt ansett av så vel forbrukere som kolleger. Han arbeider fortsatt som vinekspert i ulike sammenhenger og produserer fortsatt tre viner. En semillon, shiraz og chardonnay under egen etikett for Briar Ridge, Mount View. Han velger ut frukten og overvåker vinfremstillingen.

På spørsmål om hva en dyktig eller svært dyktig vinmaker bør ha for kunnskap, svarte Karl Stockhausen at vinfremstilling er dels vitenskap og dels kunst. Den krever kunnskap, men også en forståelse for hva naturen byr på.

Han fortsetter med å fortelle at en vinmaker må være dypt interessert i smådetaljer. I alt som skjer under hele prosessen.

– Han eller hun må fortstå hva som skjer under gjæringen og etterpå. De må også kunne lese av når de skal gripe inn og når de skal la naturen gå sin gang, påstår Karl.

At vinmakere er verd sin vekt i gull, kan det familieeide selskapet McWilliam’s underskrive på. Siden 1921 har det kun vært tre vinmakere på deres vingård Mount Pleasant. Først den forrige eieren Maurice O’Shea (1921-1956), deretter Brian Walsh (1956-1978) og nå Phil Ryan (1978-).

Phil kan ta på seg æren for en svært ettertraktet semillonvin som har vunnet mange priser opp gjennom årene.

– Semillon fungerer bra i Hunter Valley på grunn av terroiret. Vi får til en semillonvin som kan modnes over flere år. Vår vin Elizabeth Semillon kommer fra et par ulike vinmarker og vi lagrer den i flaske i 5-6 år før lansering, for at vinen skal få sin spesielle smak og karakter, sier han.

Håper på 100 nye år

Både Jay Tullochs vingård fra 1895 og Bruce Tyrrells fra 1858 anses i mangt og mye for å være de virkelige pionerene i australsk vinindustri. De etterlater selv i dag betydelige avtrykk både i Hunter Valley og i Australia som sådan.

Bruces far, Maurice Tyrrell, var mannen som elsket chardonnay. Han gjorde den svært populær ganske tidlig. Bruce, på samme måte som sin far, tar risker. Mange mente han var gal da han kjøpte land i Heathcote, Victoria.

Bruce engasjerer seg også i spørsmålet om gruvedriften i Hunter Valley (se ramme) og har dessuten laget et vingårdregister som forvaltes av Hunter Valley Legends.

Jay Tulloch er kjempen som ble lei av å arbeide for et stort børsnotert selskap. I 1969 ble familiebedriften Tulloch solgt til et større selskap. Jay forble direktør fram til 1997 da han etablerte JYT Wine Company sammen med kona. Slik var situasjonen fram til 2001 da Jay sammen med kolleger og industripartnere kjøpte tilbake det opprinnelige J.Y. Tulloch & Sons.

Han mener at en av hans fremste suksesser som vinmaker i Hunter Valley er at bedriften har klart seg gjennom mange vanskelige perioder.

– Enten det er været eller endrete bedriftsstrukturer på grunn av dårlig forvaltning eller overproduksjon av druer i industrien totalt sett, likevel lever vår bedrift videre. La oss håpe at den gjør det i 100 år til.

Jay sitter som styreformann i komiteen for Hunter Valley Legends. For tiden møtes medlemmene to ganger årlig.

– Ettersom flere av oss har gått eller snart går av med pensjon er tanken at vi skal møtes oftere og engasjere oss i flere lokale spørsmål, sier han.

Eldgamle vinstokker

Men framover blir det konsulent på deltid. Han har dessuten hatt en egen liten vingård de siste 30 årene. Druene har han tidligere solgt. Nå vurderer han å lage sin egen vin.

– Ennå har jeg ikke hatt tid å lukte på rosene, sier han om sin nye tilværelse. Levende legende er altså ikke synonymt med hvilehjem.

Foto: Produsentene, Cephas

Hunter Valley’s Vineyard Heritage

Mørke skyer truer

Hunter Valley er et unikt område med over 120 vingårder og gigantiske åpne kullgruver. Selv om dalen er stor nok for begge deler, lever de ikke i harmoni.

Gruveselskapene vi ekspandere og utvinne metangass fra kullsengene. Hvilket vinbødene protesterer heftig mot.

Hunter Valley er den nest største tursitattraksjonen i New South Wales. Hit kommer tre millioner besøkende årlig på jakt etter natur- og vinopplevelser.

– Om det settes opp boretårn for å hente ut metangass, forandres landskapet, sier vinlegenden Bruce Tyrrell hos Tyrrell’s Wines.

Nytt slag mot vinindustiren

Kullfunnene i Hunter Valley ble gjort allerede i 1788. Knapt 40 år senere, i 1826, kom vinindustrien til regionen. James Busby, den australske vinindustriens far, mente at Hunter-dalen hadde perfekt terroir for druedyrking. Men altså også for kull.

Det første støtet mot vindruedyrkingen kom på 1920-tallet. Gruvevirksomheten var mer lønnsom og gruvearbeiderne foretrakk øl framfor vin. Så satte tredveårene inn. Fra 1000 hektar på begynnelsen av 1920-tallet, var arealet mer enn halvert tjue år etter. I dag teller vinmarkene 4500 hektar. Men bare et titalls familier overlevde nedgangstidene. Fire av dem var Maurice O’shea, Lindeman, Tulloch og Tyrrell.

På 1960-tallet fikk australierne atter opp øynene for bordvin og resten er en suksesshistorie. Men i 2012 lurer atter nye farer, særlig metangassen som finnes i de mange tidligere kullsengene.

Bruce Tyrrell leverter en protestliste med 11.000 underskrifter til New South Wales’ parlament i Sydney i fjor. –Vi må slåss for våre retttigheter, sier han.

Jay Tulloch, fra Tulloch Wines, sier at mange vingårder har måttet gi tapt for gruvene:

– Flere vingårder har ligget i veien for gruvedriften og er blitt solgt til gruveindustrien. For det meste i øvre Hunter, og denne tendensen fortsetter.

Forurensing av luft og vann

Etter det Jay har forstått, finnes det kull også under hans vingård og hos naboene i Pokolbin – i Lower Hunter Valley, som er selve hjertet i Hunters vinareal, og den delen som ligger nærmest havet og Sydney.

– Men det er lite sannsynlig at det blir en åpen gruve siden kullet ligger veldig dypt her. Det er lettere å grave ut kullet lengre opp i dalen, sier han.

For druedyrkerne er uroen stor for hva metangassutvinningen vil få å si for grunnvannet og annen forurensning.

– Vi aner ikke konskvensene for vannet vårt. Kommer saltinnholdet til å øke? Vi mener at denne formen for utvinning ikke har noen plass i Hunter. Gruveselskapene bør søke til ørkenområdene hvor det ikke finnes annen aktivitet, slår han fast.