Årsproduksjonen har de siste årene ligget mellom 50 og 100 millioner, og selv med en eksplosiv økning i etterspørselen holder Cuba igjen, og lar seg ikke friste: kvalitet fremfor kvantitet. Bransjen er i en rivende utvikling, og det eneste stabile for tiden er sigarstørrelsene.

 

Cuba betyr ikke alt i internasjonal sigarproduksjon, men likevel veldig mye. Landet har det meste - et ekstremt godt jordsmonn, klima, ekspertise i alle ledd og ikke minst det historiske sus - alle vet hva som menes med en havaneser, men bare de færreste vet at det kan være så mangt.

 

Det er sannsynligvis ingen som eksakt kan tallfeste hvor mange ulike sigarer som eksisterer, men cubanerne opererer med 42 håndlagede størrelser. Noen er tykke og korte, noen er tykke og lange på en gang, noen er smale og lange, noen er passe lange og passe tykke, noen er veldig korte og passe tynne. Men alle er de sigarer - og flertallet er fortsatt håndrullet.

 

Riktignok finnes det enkelte sigarprodusenter - blant annet på Filippinene, i USA og sogar på Cuba - som har gjort det til en gimmick å produsere så store sigarer som de overhodet klarer. Dette kan være morsomt for noen, men ingen seriøse sigarprodusenter ville finne på å sette sitt navn på en 35 centimeter lang sigar. Så store sigarer smaker dårlig, er vanligvis sekunda vare, trekker tungt og imponerer ikke andre enn de som ikke har greie på det.

 

Når det snakkes om størrelse er det viktig å vite at dette ikke bare gjelder lengde og tykkelse, men også form. Selv om nye sigarprodusenter dukker opp like raskt som 100.000 churchill-sigarer forsvinner fra sigarhyllene på Kontinentet, er det få som flipper ut med nye størrelser. Sigarrøykere er konservative når det gjelder form og etikette. De holder seg til det cubanerne har satt som standard.

 

Lengden på sigarer angis enten i tommer eller millimeter. Oftest står det oppgitt i tommer - inches på engelsk - men det skal du ikke la deg forvirre av. Det går 25 millimeter, 2,5 centimeter, på en tomme. Men målet på sigaren er ikke komplett med dette. Det de fleste nybegynnere stusser over er betegnelsen Ringe Gauge. Dette er et amerikansk mål for tykkelsen på sigaren, målt i antall 64-deler av en tomme. En tomme er 24 millimeter, nærmere bestemt 2,45 centimeter, men så tykke sigarer lages ikke for hånd. Innviklet? Kanskje, men la oss ta et eksempel: Hvis en sigar er Ring Gauge 48 betyr det at diameteren på sigaren er 48/64 deler av en tomme, det vil si at den er 1,9 centimeter tykk, og det er en svært voksen sigar, som ikke passer til en nybegynner.

 

Hvorfor lære dette?

Ganske enkelt fordi når du kjøper inn sigarer vil du automatisk kunne lese ut av Ringe Gauge’n og tommestørrelsen hva slags sigar det er snakk om. Når du leser om en Cohiba Esplendidos - verdens mest kjente sigar, men ikke den beste - oppgitt i målene 47/7, så betyr det Ringe Gauge 47 og 7 inches. Det er en stor sigar, 17,8 centimeter, en såkalt churchill, som tar bortimot 1,5 timer å røyke.

 

Du har sikkert både hørt og sett det: på danskebåten for eksempel, som har et elendig sigarutvalg, er det alltid noen sigarer som heter churchill. Det er en tildragelse. En churchill er i den internasjonale sigarindustrien opplest og vedtatt som navnet på en bestemt størrelse. Punktum. En churchill skal ha Ringe Gauge 47 og være 7 inches lang - altså som en Cohiba Esplendidos. Eller som en Romeo Y Julieta Churchill, eller Saint Luis Rey Churchill. Poenget er at Cubas nærmere 20 sigarmerker/produsenter alle i varierende grad lager sigarer i de 42 ulike størrelsene. Det letteste er å sammenligne med jeans. Både Levis, Diesel, Henry Choice Rocky, Hennes og Mauritz og alle de andre produsentene lager "sine" bukser i de ulike standardstørrelsene, selv om de har forskjellige navn. Stort større forskjell er det ikke på sigarer heller.

 

Den største standardsigaren er en såkalt Double Corona, med målene 7 5/8 tomme og Ring Gauge 49. Det finnes større serieproduserte sigarer, men Double Corona er den "vanligste" virkelig store sigaren. Den er dyrest og vanskeligst å få tak i, noe som hovedsakelig skyldes begrenset tilgang på råmaterialer, spesielt dekkblader, som er den viktigste enkeltfaktoren i sigarproduksjon. Double Corona er ofte også den beste sigaren rent smaksmessig, fordi det er lettere å lage en kompleks og sammensatt sigar når den har en viss størrelse. Men samtidig er røkeopplevelsen så massiv, og tar så lang tid, at den med få unntak passer etter den store middagen. Den holder glatt for to timer og noe særlig mindre enn én time bør du ikke bruke. De meste kjente sigarstørrelsene er følgende:

 

235 mm x 47 Ring Gauge

 

194 mm x 49 Ring Gauge

 

178 mm x 47 Ring Gauge

 

156 mm x 52 Ring Gauge

 

143 mm x 46 Ring Gauge

 

Men sigaren er ikke ferdig med dette. Etter rulling skal den gjennom en kvalitetskontroll, som er blitt bedre de senere årene, før den får et lengre opphold i humidifiserte omgivelser. Til slutt blir den påført mavebeltet for hånd, og lagt i kasser. Sigarene er da sortert ut etter farge. Det er om å gjøre at sigarer i samme kasse har mest mulig lik farge. De lyseste sigarene skal ligge til venstre i kassen.

Castro skapte ikke sigaren, men cubanske sigarer hadde kanskje ikke vært det samme uten Castro. Helt frem til august 1985, da Castro i solidaritet med sin egen antirøyke kampanje sluttet å røyke, fantes det nesten ikke bilder av ham uten en sigar. Det var bare slik det var. Han og vennen Che Guevara, ofte sammen, røykende på churchill-havansere.

 

Castro var 15 år da han første gang ble budt en sigar av sin far. Han sa ikke nei takk. I et intervju med Cigar Aficionado nr 2, 1994, sier han: "...Jeg røykte alltid sigarer, bare unntaksvis sigaretter. Jeg har alltid vært sigarrøyker, så langt tilbake som jeg kan huske, og helt frem til jeg ble 59 (han er 71 i år). Det skulle blir rundt 44 år som aktiv sigarrøyker...."

 

Fullstendig klar over sigarens betydning for Cuba, har han vært med å kaste glans over den, og bidratt til utviklingen, ikke minst da han tok initiativet til produksjonen av Cohiba for 30 år siden, som siden har vært Cubas prestisjesigar nr. 1. Med en slik pasjon for sigarer var det vanskelig å slutte å røyke, og i starten av antirøyke kampanjen på midten av 80-tallet vurderte Castro det som tilstrekkelig om han kuttet sigaren offentlig, men fortsatt kunne ha sine sigarer privat og ved statsbesøk. Det ble det, selvfølgelig, ikke noe av. Siden har han ikke røykt, selv om han den første tiden drømte om sigarer

 

På tross av dette er Castros interesse for sigarer like sterk. Han besøker jevnlig Vuleta Abajo, Cubas legendariske sigarplantasjer vest for Havanna. For som han sier: - Jeg liker meg der. Tobakksdyrking er en svært komplisert og sofistikert prosess, en av de mest kompliserte jeg vet om.

 

For Castro er det essensielt at Cuba opprettholder den ekstremt høye kvaliteten på sin sigarproduksjon, og han er mer opptatt av kvaliteten enn kvantiteten. Han mener de beste sigarene kommer fra små områder, med en begrenset produksjon. Og hele tiden ber han sine sigarundersåtter utvikle nye sigarmerker. Slik er forretningsmannen Fidel Castro en garantist for at det fortsatt skal produseres kvalitetssigarer på Cuba.

 

De senere årene har vestlige sigarimportører og produsenter - spesielt fra Spania, England og Tyskland - stått i kø for å gi den cubanske regjeringen billige lån og rause garantier for å sikre en jevnere og bedre produksjon av sigarer. Slik har de "kjøpt" seg goodwill for fremtidig eksport, og skaffet seg en plass først i køen.

 

Alle sigarprognoser peker en vei - rett til himmels. Hva som skjer når USA hever sin Cuba-boikott er det ingen sigarelskere i Europa som tør å tenke på.

Tekst: Esben Hoff

 

 

Det er ingen coffee table utgave Orfeus Forlag og forfatterne Esben Hoff og Trygve Larsen satser på når de utgir den første sigarguiden på norsk. Den er i et lite, hendig format, akkurat passe til innerlomme eller håndveske. Ypperlig medbrakt når du skal kjøpe inn sigarer, er på reise, eller raskt trenger svar på et innviklet spørsmål fra en sigarinteressert gjest. På 70 sider, og for 128 kroner, får du vite det som er viktig å kunne om sigarer. Tenk hvis alt hadde vært like lett tilgjengelig. Forfatterne er begge aktive i Oslo Sigarselskap

 

Anmeldt av Apéritif