- Vi er svært opptatt av å bevare Portugals særpreg i våre viner. Derfor er vi ikke særlig glade i å benytte utenlandske druetyper. Vi gjør det imidlertid på vår måte og tilsetter en liten andel av det være seg cabernet sauvignon eller chardonnay. Slik endres ikke vinens særpreg. Det tvertimot understrekes. Dermed kan vi ikke beskyldes for å kopiere vinstiler fra andre land. For øvrig en trend som har bredt seg i Portugal i samme tempo som "importen" av australske ønologer, forteller Domingos Soares Franco.

 

Han er lillebror og vinmaker i familieimperiet J. M. da Fonseca Successores, Portugals største innehaver av vinmarker, i alt 500 hektar. Storebror heter Antonio Soares Franco og er ansvarlig for å selge produktene broren lager. Og det gjør de godt. Mer enn to millioner flasker vin skipes årlig ut fra Azeitão på Setúbal-halvøya sør for Lisboa.

 

Domingos Soares Franco var den første portugiser som tok en universitetsgrad i ønologi og vitikultur ved University of California i Davis, USAs ledende lærested på dette området. En bakgrunn som synliggjøres gjennom Fonsecas satsning på kvalitet, ny teknologi og intense forskningsarbeid. Domingos disponerer da også Portugals største samling av druevarianter. I alt 500 typer fra hele verden dyrkes på Fonsecas vinmarker, plantet ene og alene for å bidra til å øke firmaets kunnskap om hva som skaper en god vin.

 

- Forskningen har også lært oss å gjære de ulike druene ved individuelle temperaturer for å få maksimalt ut av hver enkelt. Ikke slik som de fleste vinmakere gjør, 16-17 grader for de hvite og 24 for de røde. Vi unngår å bruke ny eik i størst mulig grad. Eikekarakteren vil enten skjule vinens kvaliteter eller dekke over dens feil. Derfor brukes ny eik fra Limousin først og fremst for å runde av tanninene i de røde vinene, forklarer Domingos Soares Franco og fortsetter:

 

- Vi ønsker å eksperimentere med ulike druesorter for å få det meste ut av den enkelte vintype. Og ofte må vi bryte reglene for den aktuelle appellasjon. Derfor må vi benevne blant andre vår Quinta de Camarate vinho regional.

 

 

Vinen som lages både i rød og hvit utgave, har fått sitt navn etter eiendommen som er en herskapsbolig fra forrige århundre. Soares Franco-familien kjøpte godset i 1914. Av eiendommens totalareal på 110 ha benyttes 50 ha til vindyrking. Resten er beiteområde for sauene som gir den ettertraktede Azeitão-osten, en meget smakskraftig ost med konsistens som en moden camembert. Den røde Quinta de Camarate lages av de lokale druetypene castelão francês, også kalt periquita, og espadeiro i kombinasjon med 25 prosent cabernet sauvignon. Sistnevnte gir vinen en touch av solbær i tillegg til bringebærpreget fra periquitadruen. En lagringsdyktig vin som også kan drikkes ung.

 

I de beste årene lages et begrenset antall flasker garrafeira med kodenavnet TE og bare av druetypene castelão francês og cabernet sauvignon fra Camarate-eiendommen. Historien bak bruken av de interne smakekodene som vinenes navn er i følge Antonio Soares Franco hans fars forsøk på å villede konkurrentene. Slik at de ikke skulle finne ut hvor de ulike garrafeiraene hadde sin opprinnelse, fra hvilken eiendom og av hvilke druer de var laget. Garrafeira CO som forsvant som dugg for solen fra norske polhyller da den for første gang var tilgjengelig i Norge, er de beste 13.000 litrene fra de største Periquita-årgangene.

 

RA (1992, kr 154, varenr. 30351 i best.utvalget) er kodenavnet for vinen fra eiendommen Algeruz i Palmela noen mil lenger øst for Azeitão. Den lages av castelão francês, espadeiro og bastardo. Og er den dyreste av de tre kodevinene. Et portugisisk vinmagasin inviterte leserne for noen år siden til å kåre Portugals beste viner. De ble hjulpet av et team vineksperter som sto for blindsmakingen. Resultatet, som nok var uventet og gledelig for brødrene Soares Franco, ble at Garrafeira RA plasserte seg på topp foran Barca Velha.

 

- Selv om våre tre kodeviner har mange fellestrekk i form av druer og fremstillingsmetode, er de svært forskjellige både smaks- og strukturmessig. Åraken er ulikt mikroklima på de tre vingårdene, forteller Domingos Soares Franco.

 

Garrafeira-vin har stor prestisje i Portugal. Kravene er selvsagt topp kvalitet fra en spesifikk årgang i tillegg til to års lagring på fat og minst ett år på flaske. Fonseca praktiserer reglene langt strengere både hva angår utvelgelsen av årganger og druer samt lengden på lagringstiden. Før en vin endelig lanseres som garrafeira må den gjennom årlige smakinger med stigende karakterkurve. Hvis kurven faller fra ett år til et annet, blir vinen solgt som ordinær kvalitet.

 

Hvitvin er nærmest et biprodukt i denne delen av Portugal først og fremst på grunn av det varme klimaet. Derfor har Fonseca lengst erfaring med røde viner, og søte muskatellviner. Ny teknologi gjør det imidlertid mulig å oppnå den type hvite viner markedet etterspør også her. Dagens hvitvinproduksjon står i sterk kontrast til tradisjonell portugisisk hvitvinproduksjon. Først og fremst på grunn av introduksjonen av ståltanker og gjæring ved lave temperaturer. Men også ved å kutte ut eller redusere kraftig bruken av gamle eikefat som var det normale og fortsatt er det mange steder.

 

Resultatet av denne bevisste markedstilpassingen er en rekke friske hvitviner laget for å drikkes unge. Blant andre Albis (1996, kr 72,40, varenr. 5683, best.utvalget) som er beregnet på den yngre generasjon av vinelskere. Den lages av druene moscatel de setúbal, arinto og malvasia. En drueblanding som gir en lettdrikkelig, enkel, frisk vin med assosiasjoner til tørr riesling.

 

Mer kraft er det i Pasmados. Her utgjør chardonnaydruen 25 prosent og har gjennomgått separat gjæring i nye eikefat og ved lav temperatur. Deretter blandes vinen med vin fra arinto- og esganadruer for å lagres i tre måneder på store, gamle eikefat og tilslutt tilsvarende tid på nye eikeliggere. Hvit Pasmados ble lansert i 1985 i dagens utgave, men er basert på en vin fra mange år tilbake som riktignok hadde et annet navn.

 

Den røde Pasmados (1994, kr 117, varenr. 3394), for øvrig også en vinho regional, tør imidlertid være bedre kjent for nordmenn. Og har etterhvert fått en fast kundekrets.

 

- Selv om vår hovedvirksomhet er lokalisert til Setúbal-halvøya, er vi også engasjert i andre deler av Portugal. I 1985 investerte vi blant annet i to vingårder i Alentejo, én i Reguengos og én i Portalegre. Alentejo er et område med enormt potensial hva angår produksjon av kvalitetsvin og vi var det første av de store vinfirmaene til å oppdage det, sier Antonio Soares Franco.

 

- Vi har valgt å beholde mye av det opprinnelige ved vingården José de Sousa i Reguengos. José de Sousa (95-utgave til kr 99 i best.utvalget, varenr. 30349) er en av de mest prestisjefylte vinene fra Alentejo og en av de få som fortsatt benytter enorme leirkrukker (anforas) til gjæring av vinen. Selv om metoden i høyeste grad er umoderne, har den sine fordeler i et varmt klima. Leire har den egenskapen at den kjøler ned mosten og ved å vanne anforaene jevnlig holdes temperaturen på ca 25°C selv om sommervarmen stiger opp mot og over de 40. Etter at jeg overtok produksjonsledelsen gjæres halvparten av vinen i anforas og resten i ståltanker. Resultatet er en meget forfinet og feminin vin svært forskjellig fra våre Setúbal-viner. En vin som lover godt for fremtiden, avslutter Domingos Soares Franco.

 

Verdens eldste vinvaremerke

Periquita, en mangeårig storselger også i Norge, er muligens verdens eldste vinvaremerke. Allerede i 1855 ble vin solgt

med Periquita-navnet på etiketten. Mens selve varemerkeregistreringen først ble foretatt i 1941! Den kommersielle suksessen var et faktum mot slutten av forrige århundre. I 1888 ble vinen belønnet med gullmedalje i Berlin.

 

Periquita er oppkalt etter en av de første eiendommene José Maria da Fonseca kjøpte etter at han etablerte seg som vinprodusent i 1834. Her dyrket han castelão francês-druer medbrakt fra hans hjemsted i Ribatejo. Denne druen er da som nå hovedingrediensen i Periquita. Og er nå så nært knyttet til denne vinen at druen også går under samme navn.

 

Dagens produksjon er hele 1,2 millioner flasker. 60 prosent derav eksporteres. Og svenskene er de største Periquita-fansene med nordmennene på en foreløpig femteplass.

 

Produksjonsmetoden innebærer blant annet remontage, det vil si at mosten under gjæringen pumpes kontinuerlig over drueskallene slik at mest mulig av smak og fargestoffer trekkes ut.

 

Gjæringen skjer ved 28 kontrollerte grader. Periquita lanseres etter to og et halvt år, halvannet år på fat og ett år på flaske.

 

Selv om castelão francês-druen dominerer, har sammensetningen variert ganske mye opp gjennom årene. Mens hoveddruen utgjorde 75 prosent på sekstitallet og 90 prosent på åttitallet, står den i dag for 70 prosent. Resten er 25 prosent espadeiro og monvedro samt 5 prosent bastardo. Selvfølgelig er produksjonsmetoden justert i henhold til moderne teknologi. Domingos Soares Franco introduserte ny Limousin-eik for noen år siden. 10-15 prosent av vinen lagres på nye 600 liters fat og resten på gamle 20.000 liters fat. Målet var å gi vinen en bedre finish. Den økte etterspørselen i tiden etter justeringen tyder på at markedet setter pris på endringen.

 

For tiden er det 1996-årgangen som er i salg. For øvrig en meget god årgang med et klart lagringspotensial. Dette faktum i kombinasjon med lav pris (kr 84, varenr. 670) bør kunne garantere at suksessen fortsetter. I de beste årene holder Fonseca unna 12.000 flasker Periquita som senere selges som Classico (tidligere reserva). For tiden er 1992-årgangen (meget bra årgang) tilgjengelig gjennom bestillingsutvalget til kr 154 (30352).

 

Periquita holder i 30-40 år i de beste årganger i følge Antonio Soares Franco som har flasker fra 40- og 50-tallet i sin egen kjeller. Siden det å drikke disse vinene er en opplevelse forbeholdt de få, kan han garantere at den fortsatt er fantastisk.

 

Tekst: Aase E. Jacobsen

Foto: Utlånt fra J. M. da Fonseca Successores

31.01.99