Portugisisk alvarinho rir ikke samme suksessbølgen som spansk albariño har gjort de siste åtte-ti årene. Årsaken er at samlebetegnelsen vinho verde (som i 96 prosent av tilfellene er laget av andre druer) fortsatt sliter med et noe frynsete rykte og derfor ikke oppnår samme høye priser som tilsvarende viner i Galicia.
Noe som er dypt urettferdig, i følge ekspert på denne druen, Luis Rodriguez Lopez, professor i mikrobiologi ved universitetet i Vigo, som ligger i Rias Baixas, hjemstavn for spansk albariño.
Populariteten på hjemme- og eksportmarkedet har lokket mange albariñoprodusenter ut i et uføre med høye avlinger som er fullt lovlige. 
Der er det nemlig mulig å hente ut 15 t/ha hvilket ikke kan gi noe annet enn vandig og syrlig vin. Og i hvert fall ikke vise druens sanne potensial.
Granitt påkrevet
Derfor hevder Lopez at albariño fra Ourense i Ribeiro, lenger øst i Spania, nå har passert Rias Baixas i kvalitet. Han har ikke tro på rene albariñoer men derimot at en kombinasjon med treixadura kan gi større fylde. Hvilket også gjenspeiles i de mest vellykkete spanske eksemplarene. Uansett er spanjolene underlegne sine portugisiske konkurrenter.
Men portugiserne var sent på banen sammenlignet med naboene. Mesteparten av druene endte opp i anonyme kooperativviner. Da Quinta de Soalheiro bestemte seg for å komme ut av skapet i 1982, var det bare fire private vinhus som hadde gjort det samme, deriblant Palácio da Brejoeira som raskt oppnådde en ikonstatus i Portugal. Da Solar de Serrade gjorde det samme 17 år senere, var noen flere kommet på banen. Og i dag er det hele 30 som setter eget navn på etiketten.
Årsaken til alvarinhos potensielle enerposisjon er knyttet til jordsmonnet. Og det må være granittholdig. - Fra gammelt av var den beste alvarinhoen alltid den som kom fra granittjordsmonn, og dette var viner med en klar mineralkarakter, understreker Lopez.
Det er imidlertid vanskelig å oppnå denne mineralkarakteren med mindre du gjør alt riktig. De fleste alvarinhoer i dag er altfor søte til at særpreget kommer frem, delvis fordi de provoserer frem den malolaktiske gjæringen som konverterer de skarpe eplesyrene til bløtere melkesyre.
- Men for å balansere all syren i alvarinho er det nødvendig med litt restsukker, men aldri mer enn 3 gram pr liter, understreker han.
Lavt utbytte
Dessuten må klimaet være det riktige. Slik det er det i Monção og Melgaço som ligger lengst nord i den store vinho verde-regionen, langs Minho-elven, henholdsvis 40 og 60 km fra kysten. Siden disse underområdene er beskyttet mot den fuktige luften fra Atlanterhavet av en fjellkjede, er klimaet her mye tørrere og vinene oppnår helt andre alkoholgehalter enn ellers i regionen. Det skyldes selvsagt også det faktum at her er alvarinho konge og at denne druen har større potensial enn de øvrige vinho verde-druene.
Klima og jordsmonn er ikke nok hvis ikke arbeidet i vinmarkene er optimalt. Utbyttebegrensing er like viktig. Hos produsenter som Solar de Serrade i Monção og Quinta de Soalheiro i Melgaço ligger avlingen på en tredel av det tillatte i Spania og godt under maksimum (8,5 t/ha) i portugisisk lovverk.
Hos Solar de Serrade som Lopez er konsulent for, ble vinmarkene plantet i perioden 1975 til 1999. De er derfor tilpasset moderne praksis med minimal bruk av plantevern samt oppbinding av typen enkel cordon i motsetning til den tradisjonelle pergolaen, gjerne 2-3 meter over bakken, som er så typisk for Vinho Verde.
Ha tålmodighet
Pergolaen fikk sin utbredelse gjennom forrige århundres praksis med blandet jordbruk. Plassen var på grunn av det kuperte terrenget ofte begrenset, og pergolaen tillot husdyr å beite under den samtidig som den beskyttet druene mot fuktigheten fra bakken som følge av all nedbøren (1500-2000 mm). Ulempen var at druene fikk lite sol og dermed ikke optimal modning.
Praksisen som fortsatt holdes i hevd i sine mange avarter (ca 50 prosent av arealet), har skylden for vinho verdes syrlige, vandige og alkoholsvake stil. Den evner uansett ikke å produsere viner med lagringspotensial. Derfor har vinho verde fått stempelet som ikke lagringsdyktig.
- Det er en stor misforståelse at alvarinho skal drikkes i løpet av det første året. Først etter halvannet til to år når den sitt optimum, hevder Lopez. Skal du oppleve alvarinho fra granittjordsmonn, må du altså ha litt tålmodighet. Solar de Serrade 2004 som er i salg i Norge nå, er derfor på topp i øyeblikket, noe den vil være lenge ennå.
Fargen er gnistrende lys gulgrønn. Duften er deilig og frisk med gule og grønne frukter over et fint lag av mineraler og sjøbris. I munnen følger den opp med god fylde, frukt og fedme, god syre og en særdeles lang ettersmak med nydelige sitrustoner. Et flott følge til skalldyrplatå, men også en lang rekke tallerkenbaserte sjømatretter.
Holder lenge
Snart kommer 2005 som er en enda bedre årgang, litt lavere syre men rikere frukt. Og fullt på høyde med 2000 som i følge Antonio Cerdeira hos Quinta de Soalheiro var et perfekt år for alvarinho.
Quinta de Soalheiro beviser med sin 2000-utgave og ikke minst med den fra 1995, at alvarinho fra de beste produsentene har et stort uutnyttet potensial hva angår lagring. Fargen er imponerende ung for den 11 år gamle vinen:
Gulgrønn med gylne toner. Duften er elegant med modne sitrus-, eple- og aprikostoner samt tydelig jordsmonnspreg i retning petroleum. Smaken følger opp med den samme fruktigheten, veldig god syre, flott fylde og lang ettersmak med en touch av aprikossødme. Topp følge til de fleste gode sjømatretter som piggvar, kveite eller kongekrabbe med god saus.
Granittjordsmonnet gjør det naturlig å trekke paralleller til topp muscadet. Aromaene assosieres imidlertid mer med riesling, og strukturen peker like mye til en god chablis. Og lagringsevnen er altså fullt på høyde.
Forsker på gjær
I vinkjelleren har den imidlertid mest til felles med riesling siden den har reduktive tilbøyeligheter. Den liker ikke å ligge på bunnfallet eller utsettes for batonnage. Fatlagring er heller ikke noe tema. - Bunnfallslagring tilfører ikke alvarinho noe, det kanheller forkludre aromabildet. Aller helst bør den tappes så raskt som mulig etter gjæringen, gjerne i februar, slår Lopez fast.
- Den blir best hvis den får minst mulig behandling. Fremstillingen bør være så naturlig og rett fram som mulig uten noen form for skallkontakt. Det eneste vi tilsetter er gjær som er utvunnet fra våre egne druer, sier José Lameiro Afonso, som er daglig leder for familiebedriften Solar de Serrade.
Mannen bak gjærforskningen er ikke uventet Lopez som har jobbet mye med å finne de riktige gjæregenskapene for å få frem alvarinhos særpreg. - Det er også viktig å bruke små ståltanker for å få bedre kontroll over gjæringen, slår han fast til slutt.
Lurer i bakgrunnen
Alvarinho utfordres av loureiro som er svært lovende.
Loureiro har en kvalitetsmessig klar toerposisjon innen Vinho Verde etter
alvarinho. Og Pedro Araújo hos Quinta do Ameal har som mål å demonstrere dens styrke vis-à-vis alvarinho. Han startet arbeidet for åtte år siden på vingården sin i Refóios i Lima som er et av seks underområder i Vinho Verde. Her litt sør for Monção, hvor jordsmonnet fortsatt er granittholdig, når loureiro sitt optimum.
Men denne druen som er langt mer produktiv enn alvarinho, må holdes i stramme tøyler. Araújo holder utbyttet nede på en tredel av det tillatte (12 t/ha) ved hjelp av beskjæring og kutting av klaser. Dermed oppnås langt mer aroma samt høyere alkohol.
Loureiro er mer blomsteraktig og med større innslag av syrlige epler enn alvarinho. Den gir derfor en noe lettere munnfølelse. 2004-utgaven av Quinta do Ameal er frisk med noe CO2 etter gjæringen, god mineralfedme, tørker fint mot slutten med en lang forfriskende eplesyrlig ettersmak. Utmerket alternativ til champagne, super til østers, men også annen kald sjømat.
Araújo eksperimenterer også med fat for sin spesialcuvée basert på de aller beste loureirodruene. Foreløpig er fatpreget i meste laget, og særlig for en utgave som 2003 hvor frukten blir vel sødmefylt i tropisk retning. Siden fatpreget dempes fra år til år etter hvert som fatene blir eldre, bør 2004 by på et mer vellykket gjensyn.
Rød vinho verde
Selv om vinho verde i dag forbindes med hvitvin, var 80 prosent av vinen herfra rød for hundre år siden.
Rød vinho verde står fortsatt for nærmere halvparten av produsert volum, men overgangen til hvitvin har parkert den røde i skyggen. I hvert fall når det er snakk om oppmerksomhet utenfor det lokale markedet.
Og det er trist for rød vinho verde er en vinstil som i dagens marked er svært sjelden. Med et alkoholnivå på maksimalt 11,5 prosent og god syrefriskhet er dette så langt unna den søtladne stilen som verdens vinmakere har lagt sin elsk på, du kan komme.
De fleste røde vinene herfra er imidlertid ikke verd å bry seg om. Mange har et alkoholinnhold ned mot minimumskravet på 8,5 prosent. Innholdet av kullsyre er heller ikke forenlig med hva vi forventer av en rødvin i dag. Og siden malolaktisk gjæring ikke gjennomføres, blir vinene vel syrefriske.
Solar de Serrade har imidlertid bevisst satset på å lage kvalitetsvin. For å oppnå maksimal aroma er det nødvendig med temperaturkontroll som ikke er vanlig for rød vinho verde. Det er spesielt viktig for den malolaktiske gjæringen, og Solar de Serrade har hatt god hjelp av Luis Rodriguez Lopez, professor i mikrobiologi ved universitetet i Vigo, til å finne nøyaktig hvilke (melkesyre)bakterier som egnet seg best til å initiere denne prosessen.
Solar de Serrade Tinto 2004 som er andre årgang, er laget av de høyst lokale røde druene pedral, vinhão og brancelho. Mens pedral både er lett i farge og alkohol, er vinhãos rolle å gi farge og et visst tanninbitt og brancelho sørger for konsentrasjon gjennom sin lave avling.
Og nettopp lavt utbytte i kombinasjon med det granittholdige jordsmonnet er nødvendig for å få oppnå den kvaliteten Solar de Serrade byr på: Saftig og forfriskende med kjøttfulle røde og mørke bitre bær, røyk, krydder og jordsmonn i så vel duft som smak. Friskheten får følge av lett bitterhet mot slutten, og ettersmaken er parfymert med svakt innslag av røyk. En superb vin til torskemølja siden den parerer så vel lever som rogn på en måte få andre rødviner kan. Men også til en lang rekke retter med klippfisk, særlig der hvor den formelig flyter i olivenolje.
Foto: ICEP m.fl.
