Kjerneområdet for whiskyproduksjon i Skottland befinner seg mellom Aberdeen og Inverness. Minst halvparten av destilleriene ligger her, og i landsbyene Rothes og Dufftown ligger de tett som hagl. Gjennom landskapet renner lakseelven Spey og diverse sideelver mot nordøst. Området kalles derfor Speyside. Administrasjonsbyen Elgin er på størrelse med Hamar. Kommer du til Elgin, må du huske på å stikke innom Gordon & MacPhail i 58-60 South Street. Firmaet er whisky-grossist, og har nylig kjøpt et nedlagt destilleri, men butikken i Elgin er en kolonialhandel med en vegg full av maltwhisky. Det er fristende å gå i kassen og si En av hver, takk''.

 

Speyside-whisky omtales som elegant og kompleks, med raffinert røyksmak. Mange har fått sitt første møte med maltwhisky fra en karakteristisk grønn, trekantet flaske: Glenfiddich er en utmerket start på en maltwhiskykarriere, en lettdrikkelig malt med rund smak og med hint av fruktighet. Familiefirmaet William Grant and Sons har gjort en beundringsverdig jobb på markedsføringssiden, og vist at det er mulig å få folk til å velge maltwhisky fremfor blended. Destilleriet er ett av to som selv tapper produktet på flaske.

 

Samme firma eier også nabodestilleriet Balvenie. Produktet er kraftigere, nærmest honningpreget, og kan med fordel nytes etter middag. I senere år er det blitt introdusert to varianter som gjør tilværelsen mer spennende for maltentusiaster. Balvenie Double Wood er modnet på to fat. Først har den ligget på vanlig eikefat, og så avsluttes modningen et par år på et sherry-fat. Resultatet blir mørkere enn den vanlige Founder''s Reserve. Endelig kan du få en Balvenie Single Cask, og dette er whisky fra ett bestemt fat. Det ligger i sakens natur at smaken vil variere fra fat til fat. Styrken ligger på i overkant av 50 %, så her vil det være på plass med litt (kilde)vann. Faktisk er det ofte slik at litt vann vil utløse smak og lukt i mange whiskyer, men gå gradvis frem når du heller vann i glasset. Og la isbitene bli liggende i fryseskapet.

 

Det er ikke mulig å snakke om Speyside uten å nevne The Glenlivet, et kjerneeksempel på en sofistikert Speyside. Eieren gjorde seg i 1824 svært upopulær i nabolaget ved å søke om og få bevilgning til å destillere whisky frem til da var brenningen drevet på ulovlig basis. Men Glenlivet skapte et navn for seg selv, og det så godt at en rekke andre Speyside-destillerier begynte å bruke Glenlivet som en del av sitt eget navn, selv om de lå milevis fra sideelven Livet. Cragganmore er Speyside-representanten i serien Classic Malts, og whisky-guruen Michael Jackson (også kjent som øl-guru) omtaler aromaen til denne whiskyen som den mest komplekse av alle maltwhiskyer.

 

Den viktigste geografiske skillelinjen i Skottland går mellom Høylandet og Lavlandet. Trekker du en linje mellom Glasgow og Edinburgh, finner du Høylandet nord for linjen. Alle destillerier på fastlandet og nord for linjen regnes til regionen Høylandet (selv om Speyside regnes som en egen region). Dette er et stort område, og det er vanlig å dele inn i undergrupper. Av de nordlige er Glenmorangie mest kjent, og dette er den mest solgte maltwhisky i Skottland. Destilleriet er ikke av de største, men hele produksjonen selges som single malt. Legg forresten merke til at navnet uttales med trykk på andre stavelse: Glenmorangie. Også dette destilleriet har gjort forsøk med å avslutte modningen på spesielle fat, og da gjerne fat som ikke tradisjonelt har vært brukt til whiskymodning: I de senere år har det vært mulig å kjøpe Glenmorangie som er avsluttet på henholdsvis portvins- og madeira-fat (førstnevnte var mest vellykket).

 

I Classic Malts-serien representerer Oban det vestlige Høylandet. Smaksmessig ligger den et sted mellom en typisk Speyside-whisky og mer smaksintensiv øy-whisky. Dalwhinnie er destilleriet i Skottland som ligger høyest i terrenget, langs veien mellom Edinburgh og Inverness. Også medlem av Classic Malt-serien, der den plasseres i nord på Høylandet (selv om noen bøker regner den som en Speyside). På etiketten står det at dette er The gentle spirit, og den er svært brukervennlig, med en lett, litt søtlig fruktaroma. Også et greit sted å starte sin vandring i maltwhiskyterrenget.

 

I Magnus Berrføtts saga skriver Snorre: "Så seilte kong Magnus hæren sin sør til Il (Isla) og herjet og brente der. Da han hadde vunnet det landet, tok han til å seile sør om Saltire og herjet på begge sider..." Hvilken ulykke at Norgesveldet gikk i oppløsning og at vi måtte gi fra oss øya Il, i våre dager kjent som Isle of Islay! På denne øya fremstilles nemlig en rekke av de mest karakteristiske og smaksintensive maltwhiskyer. Det tøffe klimaet, det myraktige vannet og lagerbygningene i fjæresteinene bidrar til smak av sjøgress og jod. Ikke for pyser, og neppe stedet å starte, men mange maltentusiaster havner på Islay etter hvert.

 

Lagavulin er Classic Malt-representanten fra Islay, og dette er whiskyen som Michael Jackson gir høyest score i sin nyttige bok Malt Whisky Companion: 95 av 100 mulige. Den er svært mørk og sherrypreget, meget tørr, og med en kraftig, salt ettersmak. Laphroaig ligger rett ved siden av Lagavulin på sørkysten av Islay, og på etiketten hevdes det at det er "The most richly flavoured of all Scotch whiskies". Det er vanskelig å benekte det. Selv entusiaster kan ha problemer med å svelge denne, og beskrivelser som munnskyllevann og tjære har vært brukt. Men mange sverger til merket, og har det som sin favoritt. Det kan være fornuftig å starte sitt besøk på Islay med en litt mildere variant, og da egner Bowmore seg godt. De grunnleggende Islay-trekkene er der, men noe mindre påtrengende. Et vell av smaker. På destilleriet har de forresten bygget om ett av lagerbyggene til svømmehall, til stor glede for lokalbefolkningen.

 

Det lages maltwhisky på andre øyer enn Islay. Som gruppe slekter de på sine Islay-fettere, med kraftig og karakteristisk smak, men likevel litt mindre jod- og saltpreg. Highland Park er nå det enesteaktive destilleriet på Orknøyene. Dette er faktisk et merke som har vært i finne i hyllene hos vårt statlige monopol i flere år, og det står på artikkelforfatterens personlige liste over de fem beste maltwhiskyene. Røyksmaken synes å variere noe fra tid til annen: Av og til er den fremtredende, andre ganger er den mer i bakgrunnen. Torven som brennes under tørkingen av bygget inneholder mye røtter av lyng, og mange mener at dette bidrar til smaken. Dette er ett av destilleriene som malter sitt eget bygg. Talisker er medlem av Classic Malts-serien, og her har vi også med en av de store å gjøre. Den blir laget på den vakre øya Skye. Smaken eksploderer på ganen for å bruke produsentens eget uttrykk, og den varer lenge. Ofte trekkes pepper frem som et smakselement.

 

Lavlandet er altså regionen sør for linjen fra Glasgow til Edinburgh. Det er vanlig å omtale produktene herfra som mildere og rundere enn andre maltwhiskyer. Men her snakker vi om en truet rase - antallet aktive destillerier har sunket betraktelig i det siste. Heldigvis finnes det i hvert fall noen igjen. Glenkinchie er siste medlem av Classic Malts-gruppen. Destilleriet ligger like sør for Edinburgh, og har derfor mange besøkende. En lett, lys malt som anbefales før middag, med en rund, fin smak. Auchentoshan utmerker seg ved at den destilleres tre ganger, mot normalt to. Trippeldestillering er forøvrig typisk også for irsk whiskey. Destilleriet ligger like utenfor Glasgow. Michael Jackson foreslår dette som whiskyverdenens svar på en tørr, hvit vermouth.

 

Her tøyes regionbegrepet til det ytterste, for i våre dager er det bare to aktive destillerier igjen i Campbeltown. Men det var en periode da dette var Skottlands whiskysentrum, med et tredvetalls destillerier. Den lille byen ligger sørvest i landet på halvøya Mull of Kintyre (den Paul McCartney synger som, og også identisk med Saltire som Snorre omtaler).

 

Artikkelforfatterens desiderte favoritt kommer herfra, og heter Springbank. Den påtreffes normalt i en versjon som er 21 år gammel, og dette er en whisky som både tåler og krever så lang modning (lysere whisky modnes raskere, og kan bli preget av tresmak hvis de ligger for lenge på fat). Markert sherry-preg, full kropp, toner av karamell og i det hele tatt en unik smak. Kanskje kommer det av at Springbank ikke kaldfiltreres før den tappes. Dette gjøres med de fleste andre whiskyer for å motvirke at de fremstår som grumsete når de lagres kaldt. Maltentusiaster hevder hårdnakket at kaldfiltrering fjerner viktige smakselementer.

 

Skotsk whisky kan, naturlig nok, bare produseres i ett bestemt land. Maltwhisky kan derimot lages andre steder. For kuriositetens skyld kan det nevnes at det i hvert fall finnes tre: Bushmills Malt fra Nord-Irland, Lammerlaw fra New Zealand og Suntory Yamazaki fra Japan. Skottene har høye tanker om sin nasjonaldrikk. En forfatter oppsummerte sin mening om whisky på følgende måte:

"If a body could just find out the exact and proper proportion and quantity that ought to be drunk every day, and keep to that, I verily try that he may live forever without dying at all and the doctors and the kirkyards would go out of fashion." Slainte!

 

På Internett, bør du også legge turen innom følgende meget gode Web-side: http://www.dcs.ed.ac.uk/home/jhb/whisky. Kommentarer til artikkelforfatteren kan sendes perarlov@idgonline.no eller Apéritif.