Visst er utviklingen blitt møtt med skepsis. "For kaldt og for stor risiko for frost" har vært de vanligste innvendingene. Central Otago er da også det vindistriktet i hele verden som er nærmest Sydpolen. Franskmannen Jean Desire Feraud var en av de første som oppdaget områdets potensial, og det allerede rundt 1860. Men gullgraverne foretrakk øl og dermed ble det meste liggende brakk til midten av 1900-tallet.

Først utpå 80-tallet tok vindruedyrkingen for alvor fart. Central Otago-vinene har raskt fått et godt renommé, til og med utenfor landets grenser, og bare de siste fem årene har arealet økt med 400 prosent.

I dag er det rundt 25 vingårder som har brutt nytt land rundt småbyene Alexandra, Cromwell-Brannockburn, Wanaka og Queenstown. Vinmarkene ligger i dalbunnene og i skråningene i et landskap hvor snødekte fjell strekker seg mot himmelen i vest, bratte åser i sør og øst, hvor smale fjellpass, kjølige elver og fjellvann lager et pittoresk landskap. Ganske fjernt fra hva som er vanlig i Europa.

Aller lengst mot sør ligger Black Ridge, kjent som verdens sydligste vingård. Hit kom Sue Edwards og Verdun Burgess i 1981 og de tilhører pionerene. De falt for den vakre naturen og så først og fremst mulighetene - ikke alle utfordringene som de bratte fjellene, kaninhullene og det tettvoksende teppet av timian. - Egentlig hadde jeg lyst til å dyrke urter. Men Verdun så mulighetene i å dyrke vindruer, og da ble det det, ler Sue i dag.

Og det er pinot noir-vinene sine den vesentlig større produsenten Gibbston Valley er mest stolt av. Også Gibbston Valley plantet sine første hektar i 1981. Første årgang var 1987. Siden den gang har Gibbston Valley ekspandert stort og eier nå vinmarker i hele Cetral Otago. Dagens 45 hektar skal bli flere, rekordavlingen fra 2001, på 220 tonn, ligger også an til å vokse. Men det er selvsagt ikke kvantiteten som kommer i første rekke. Utbyttet holdes nede og alle druene plukkes for hånd som en del av firmaets kvalitetsfilosofi.

Det understreker Rosie Mackay som guider rundt i Gibbston Valleys vinmarker og deres kjeller som er landets største. Den er sprengt 50-60 meter inn i fjellet og her modnes vinen i sine eikefat under naturlige og jevne 14 grader.

- Temperaturen behøver vi ikke styre. Det eneste strømforbruket er til belysning, sier Mackay. Men fatene som importeres fra Frankrike er kostbare. Kroner 3500-6700 er en stor utgift så lenge de kun gjør nytten i tre år. Selv om det er et annenhåndsmarked for fat, er ikke bruktprisen høy nok til å kompensere for det.

- Men først og fremst er den gode vinen vi ønsker å vise frem, sier Mackay. - Vi er New Zealands ledende pinot noir-produsent. Det lette veldrenerte jordsmonnet er perfekt. Det tørre klimaet gjør at vi knapt behøver å bruke noen form for sprøytemidler. Risikoen for frost om våren og høsten er vårt største fiende, men samtidig er det temperaturforskjellene som forklarer vinens storhet. Og forskjellen kan være så stor som minus tolv om vinteren og tretti pluss om sommeren.