Sommeren 2003 går inn i historien som rekordartet på flere måter i Margaux. Den eneste rekorden som ikke ble slått var prisene. Etter 2000-hypen var lagrene fortsatt velfylte hos de store kundene. 2001 ble oversett som den stygge andungen den er, og siden bare en håndfull laget virkelig stor vin i dette året, blir det langt mellom de vakre svanene. De enda større klimatiske utfordringene i 2002 gjorde at årgangen raskt ble stemplet som klassisk hvilket ofte er en måte å dekke over manglende konsentrasjon. Men her som ellers skjuler det generelle bildet store variasjoner. Så kommer altså den diametrale motsatsen 2003 hvor californiske tilstander regjerer i vinmarken.

I 2004 er alt tilbake til det normale og naturen kompenserer med rekordavlinger men likevel god om enn ikke enorm konsentrasjon. Resultatet er elegante viner som definitivt fortjener betegnelsen Margaux classique. En primeur-prisene for 18 Margaux-slott (til négociant) er drøyt 16 prosent lavere enn i 2003 og 11 prosent lavere enn i 2001 som generelt sett er en svakere årgang. For oss som forbrukere har Margaux aldri vært gunstigere enn i øyeblikket tatt i betraktning det faktum at det aldri har vært laget bedre vin enn nå.

Men slottseierne er ikke like fornøyde. Det nå alle bordeauxslott setter sin lit til er at dollaren skal styrkes ytterligere frem mot primeurlanseringen av 2005-årgangen i april 2006. Den er så god i følge de ulike slottenes representanter at det gigantiske og kjøpesterke amerikanske markedet forhåpentligvis ikke klarer å motstå fristelsen til å vende tilbake til Bordeaux. Og prisene vil øke, men om de vil nå opp til det uhyrlige 2000-nivået er lite sannsynlig.

Den lille appellasjonen Margaux har med sine 1403 hektar mye å forsvare siden i alt 21 av de 61 Médoc-slottene som ble klassifisert i 1855 hører hjemme her. Hvis rankingen skulle revideres i dag, ville det garantert medføre en del omkalfatringer, siden det har skjedd mye siden den ble revidert i 1973. Det toneangivende franske vinmagasinet Revue des Vins de France mener imidlertid at det ikke står så bra til i appellasjonen siden kun sju av 33 slott får beholde sin plassering i de tre øverste cru'ene i magasinets siste revisjon.

Det som kjennetegner disse sju er at det er gjennomført betydelige investeringer i så vel vinmarker som vinkjeller for å løfte kvaliteten på det endelige produktet. Apéritif har besøkt fire av dem: Rauzan Ségla, Palmer, Issan og Kirwan. Rauzan Ségla er kanskje det slottet som historisk har mest å forsvare siden det figurerte som nummer to blant 2. cruene i den opprinnelige klassifiseringen. Og det er en posisjon som slottet gjerne vil beholde, i følge pr-ansvarlig Sandrine Bégaud. Men slottet var langt derfra da familien som også eier Chanel, Wertheimer, overtok det i 1994.

Skotten John Colosa har spilt en sentral rolle i å bringe Rauzan Ségla tilbake til forne høyder. Da han overtok ansvaret for kjelleren og vinmakingen, var det meste i en sørgelig forfatning. Dreneringssystemet var helt gjengrodd. Når overflatevannet ikke kanaliseres bort, skaper det gunstige forhold for råte samtidig som det hindrer røttene i å trenge seg nedover i jordsmonnet i jakten på næring. Resultatet er som kjent mindre konsentrerte druer.

De omfattende dreneringsarbeidene viste seg å gi en bieffekt. Og det var at kunnskapen om hva som befinner seg under overflaten økte. - Vi måtte grave oss ned til ni meters dyp for å finne ut hva som ligge under det øvre jordlaget av sand og leire. Svaret er grus og atter grus helt ned til et dyp av 80 meter. Selv om vi ikke har scannet gjennom hele eiendommen, har vi forstått at jordsmonnet er svært sammensatt, forklarer Colosa.

Opprinnelig het slottet Rauzan etter den første eieren Pierre de Rauzan som også styrte Margaux og Latour. Da han døde i 1692 ble eiendommen delt i to, i henholdvis Ségla og Gassies. Etter Chanel-overtakelsen ble det derfor kjøpt opp en del parseller slik at vinmarkene i dag utgjør 65 prosent av den opprinnelige eiendommen. - Drømmen er å samle de to men i øyeblikket er ikke det et aktuelt tema siden vi har investert mye de siste 11 årene mens det ikke er tilfellet hos Rauzan Gassies, påpeker Colosa.

Noen av de nye parsellene er beplantet med petit verdot som er tradisjonell Margaux-drue som nærmest er forlatt. - Margaux er vanligvis så delikat at den trenger den ekstra punchen som petit verdot kan gi. Men for all del, avlingen må holdes brutalt nede på maks. 30 hl/ha for at druen skal vise sin styrke, understreker Colosa.

Petit verdot kom inn i blandingen fra 2000, med 4 prosent samtidig som merlotandelen er økt litt. Årsaken er at de nyeste merlotparsellene har nådd akseptabel alder og dermed gir rikere frukt. I 2004 utgjør merlot 42 prosent.

Investeringen innendørs er også betydelig. Spesielt har introduksjonen av dobbel selektering av druene før avstilking økt konsentrasjonen og raffinementet i den endelige vinen. I det vanskelige 2002 ble derfor avlingen 27 hl/ha. Men det var ikke selekteringen alene som sikret konsentrasjonen i dette året. Vedvarende vind samt manglende fruktsetting (coulure) sørget for at druene skrumpet inn og dermed ga mindre juice. Rauzan Ségla 2002 er da også en veldig god vin men den overgås klart av forgjengeren, og Rauzan Ségla 2001 er derfor blant de vellykkete margaux'ene fra dette året. Svært elegant i en kjølig stil med tydelige jordsmonns- og cedertretoner, nydelig solbærfrukt og finkalibrerte tanniner. Med denne årgangen introduserte slottet fatresepten 50/50 ny og ett år gammel eik (Tronçais).

2004-utgaven smakt fra fat er enda mer vellykket med nydelig kjøttfull frukt, både solbær, røde bær, skogsbær og plommer, en del vanilje, men likevel diskret fatpreg, og med et bakenforliggende jordsmonnspreg. Veldig god stofflighet, syre- og tanninstruktur.

Annenvinen i samme årgang har merlot som dominerende drue og det er primært fordi merlotplantene fortsatt er relativt unge. Men den er en veldig saftig, lettdrikkelig og sjarmerende vin som er best akkurat nå.

Merlot stråler i 2004 etter å ha lidd stort i 2003. Siden denne druen har tynnere skall enn cabernet, ble effekten av den sterke heten mer dramatisk. Resultatet er lite bordeauxaktige aromaer i retning svisker og kokt frukt. I 2004 er Palmers merlot tilbake med masse frisk frukt i form av røde bær. Cabernet bidrar med mørkere bær, men fortsatt i frisk retning. Begge druetyper oppnådde veldig modne og dermed myke tanniner.

At begge druesorter ble vellykket i 2004 demonstreres av Palmers siste kreasjon, nemlig Alter Ego som ikke er en tradisjonell annenvin (den het tidligere Réserve du Général men selges nå som bulk til négocianter) men et annet uttrykk for Palmer: Den unge Palmer som er svært uttrykksfull i ungdommen og som kan nytes med én gang i motsetning til den store vinen som trenger 10-15 år. Alter Ego 2004 består av like mengder av hver drue og er en veldig moderne tilnærming som kan gi assosiasjoner til Ribera del Duero på grunn av sin krydrete stil. Men Margaux' friskhet og raffinerte frukt sørger for at familielikheten er i behold. At den er noe mer enn annenvin for umiddelbart konsum, demonstreres av 2001-utgaven som i dag er svært elegant med god friskhet, veldig fin solbærkarakter og innslag av eksotisk trevirke - og fortsatt svært ungdommelig.

Forholdet mellom Alter Ego og the Palmer er ingen fast resept. - Hvilke av de til sammen 45 lottene som skal inngå i de to ulike cuvéene bestemmes gjennom nitidige smakinger før den endelige blandingen i februar. Fordelingen volummessig er omtrent 50/50, forklarer direktør Bernard de Laage de Meux.

Den viktigste forskjellen er imidlertid at slottets petit verdot reserveres for den store Palmer. Bortsett fra i 2000 da den ikke hadde de riktige aromatiske egenskapene. I 2004 er den på plass i vanlig dose. Og helhetsinntrykket av denne utgaven er veldig godt. Stor mykhet kombinert med enda større stofflighet, gode men likevel avrundete tanniner og flott kraft. Og ikke å forglemme årgangens gode syre. Aromabildet byr også på mokka, lakris, sjokolade og ikke minst typiske Médoc-toner som cedertre. Hvis prisen ikke løper i taket etter at vinen når markedet, vil dette bli en "må-ha"-Palmer.

2004 går for øvrig inn i historien som like krevende som forgjengerne. - For det første var markedet ved primeurlanseringen vanskelig hvilket ga svært lave priser. For det andre måtte avlingen kontrolleres til de grader at vi i praksis gjennomførte en ekstra innhøsting. Vi hadde 50 personer engasjert med green harvest i hele fire uker og det sier seg selv at det er kostbart. Men hvis vi ikke hadde gjort det, ville ikke kvaliteten på langt nær vært så høy, understreker de Laage de Meux.

Noen kilometer lenger sør, i Margaux' ytterkant mot elven Gironde, ligger d'Issan, som rent visuelt på grunn av den gullfargete etiketten har noe til felles med Palmer, men som stilmessig skiller seg ut. Drueblandingen er nemlig 60-65 prosent cabernet sauvignon og resten merlot. Jordsmonnet er typisk for Margaux med kalkholdig leirjord over grus. Det er særlig nærheten til elven (på samme måte som for Ch. Margaux) som gir vinen en kjøligere og mer delikat elegant stil. Dette kommer definitivt til uttrykk i 2004 som er en usedvanlig parfymert og sofistikert vin, strømlinjeformet i ordets egentlige positive betydning. En vin som blir veldig spennende å følge.

D'Issan er sammen med Kirwan Margaux' mest prisgunstige viner, og definitivt i 2004-utgavene. Til felles har slottene en opprinnelig 3. cru-posisjon som lenge ble vanskjøttet. D'Issans redning kom da familien Cruse, for øvrig med danske aner, overtok i 1945. For Kirwan som har vært i en annen nordeuropeisk families eie, Schÿler, siden 1925, er oppgraderingen av nyere dato. Først da Michel Rolland kom inn som konsulterende ønolog på nittitallet, begynte det å skje saker. Den siste Kirwan light ble derfor 1992. Investeringene var først og fremst i vinkjelleren hvor gammelt utstyr ble kastet ut og 30 nye ståltanker satt inn. Slik at hver parsell kunne vinifiseres separat.

I dag er det Natalie Schÿler som er vinmakeren og broren Yann Schÿler tar seg av den kommersielle siden etter at faren Jean-Henri trakk seg tilbake i 2001. Siden den yngre generasjonen overtok, har det blitt enda mer fart i sakene. Spesielt stor oppmerksomhet har utvelgelsen av druene fått og den gjøres i tre omganger. Den første skjer i vinmarkene, deretter kommer to i vinkjelleren hvor til sammen åtte par hender plukker bort en hver imperfeksjon.

- Vi kommer til å satse enda mer på parsellmessig vinfisering for å få ut mer karakter og dermed ha enda flere strenger å spille på. Vi mener at vi fortsatt har et stort forbedringspotensial, forteller Yann.

Arbeidet i vinmarkene har også fått økt fokus. Kirwan tilhører det såkalte Cantenac-platået kjennetegnet av lys grus under den kalkholdige leirjorden som starter ved eiendommens grenser og ender etter Ch. Margaux. Kirwan har derfor et veldig godt utgangspunkt for å lage en vin i toppklassen. Omfattende replanting var ikke nødvendig siden mye var gjort på 60- og 70-tallet men petit verdot er atter på plass hos Kirwan. - Den er en god drue å ha siden den alltid modner, forklarer Yann. Utbyttet presses stadig nedover. De siste fire år har alle vært spesielle, hvert på sin måte, men i 2005 ligger det på 39 hl/ha som er lavere enn for eksempelvis 2000.

Og forventningene er store også her i gården til denne årgangen som er ekstra gunstig for den cabernetdominerte stilen til Kirwan. De kjølige nettene i kombinasjon med høye dagtemperaturer sikret en usedvanlig kombinasjon av god syre og høyt sukker- og polyfenolinnhold samt modne tanniner. Yann ser frem til en ny 1990, men som for dette slottet vil overgå alt annet de har laget, tatti betraktning investeringene som er gjort i kvalitetsforbedring. Sammenlignet med 2000 som i dag er svært smaksrik med mye varme bærtoner, særlig godt modne solbær, nesten i en ny verden-stil samt ikke minst cedertre og eksotisk trevirke, byr 2005 på bedre syre og en noe mer strammere stil, men rikdommen er minst like stor.

Foto: Kirwan, Palmer, Issan, Rauzan-Ségla