Languedocs vinhistorie er lang og broket, og etterkrigstidens satsing på store volum fra enorme arealer førte regionen så langt ned på kvalitetsskalaen som mulig. En revolusjon var nødvendig og uunngåelig. Dårlig kvalitet gir som kjent lave priser og lave priser gir ingen økonomisk styrke. Hjelpen kom utenfra i form av nye ideer, kapital og teknologi samt nye druesorter tilpasset den moderne vinkonsument.
Resultatet er at antall hektar med vinstokker er redusert fra 356.000 til 297.000 mellom 1988 og 2000. Og druesammensetningen i vinmarkene er forandret. Hardest har det gått ut over carignan som er nærmest halvert men som fortsatt opptar 27 prosent av arealet. En annen tradisjonell drue, grenache har endog økt i betydning. Størst vekst viser ikke uventet syrah, merlot og cabernet, men de to sistnevnte utgjør likevel ikke mer enn 14 prosent av totalen. Og regionen representerer fortsatt 40 prosent av fransk vinproduksjon.
Selv om vin de pays har vært redningen for regionens utallige kooperativer, er det ikke fremtiden for de mindre vinprodusentene som ønsker å skille seg ut fra mengden og som ønsker å sette regionen på kartet for statuspreget vin. Men i et område hvor appellasjonsgrensene er uoversiktlige og lovgivningen rigid med lite rom for ressursoptimalisering, er en kombinasjon av både vin de pays og AOC løsningen for mange.
Blant andre for Paul Mas som er et av få familieeide vinhus av en viss størrelse i området. De fleste andre er absorbert av større grupperinger. For 11 år siden valgte Jean-Claude og broren Michel Mas som er agronom, å overta og totalt fornye den hundreårige familiebedriften. Brødrene kaller sin filosofi "den nye gamle verden", og med det mener de å ta det beste fra begge leire. Det innebærer også at de jobber på tvers av grensene mellom vin de pays og AOC. Kvaliteten på råvaren er det viktigste til en hver tid. Siden Jean-Claude har bakgrunn fra salg og markedsføring falt det helt naturlig å kombinere streng kvalitetsstyring med markedsøkonomiske prinsipper.
Mens bestefaren flyttet all aktivitet til flatmarkene (som nå er vin de pays-land) hvor produktiviteten var dobbelt så høy, har arvingene flyttet mesteparten tilbake til åssidene (både AOC og vin de pays) lenger inn i landet hvor de nå disponerer over 50 hektar. Middelalderslottet Château de Conas har de av forståelige grunner beholdt som hovedkvarter og bolig. I tilknytning til slottet finnes 30 hektar vinmarker som er og har vært gjennom en gjennomgripende fornying. Paul Mas praktiserer såkalt fornuftig jordbruk som var helt nødvendig i en region hvor kjemien rådde grunnen i flere tiår.
Clos des Mûres overgås likevel av Les Faïsses, som består av omtrent lik andel grenache og syrah. En elegant saftig, sødmefylt og krydret vin som gir assosiasjoner i retning châteauneuf-du-pape. En del fat her også (2002) men ikke overdrevet. Grenache-druene kommer fra et leirholdig jordsmonn men hvor kalksteinen er dominerende, mens for syrah-druene er jordsmonnet kalkstein med stort innslag av fossiler. En typisk terroir-drevet vin som bærer navnet med rette, for Faïsses er navnet på de terrasserte skråningen vinstokkene vokser i. Og dette er virkelig gammelt land, for det var her romerne anla sine vinmarker og olivenlunder.
Men det er cabernet-blandingene Vignes de Nicole (vin de pays) som har gjort Paul Mas mest kjent. I et prisgunstig prissjikt hvor cabernet-syrah og cabernet-merlot utklasser de fleste konkurrenter. Dette er dessuten vinene i Mas-porteføljen som er nærmest den nye verden, spesielt Australia, rent stilmessig, men som har mye mer kraft enn hva vinene derfra klarer å produsere til hundre kroner. 
Forklaringen ligger selvsagt i at druekarakteren for så vel cabernet, merlot som syrah blir helt annerledes når de kommer fra veltilpassede jordsmonn samtidig som utbyttet er langt lavere enn hva som er vanlig for viner i denne prisklassen.
2003-versjonene av Vignes de Nicole er typiske representanter for årgangen med stor farge- og smakstetthet om enn med noe bløte syrer og litt rustikke tanniner. Sammenlignet med årgangen før er fatpreget imidlertid mye bedre integrert. Cabernet-merlot er den mest harmoniske av de to, i alle fall på nåværende stadium, men også cabernet-syrah'en vil ventelig roe seg ned over tid. Selv om dette er viner som skal nytes i sin ungdom, vil de definitivt ha godt av noen måneder. Og de er aller best sammen med mat. Gode og rimelige alternativer til høstlige kjøttretter.
Mas-brødrene arbeider mye med å utvikle vinifikasjonsteknikkene - i god ny verden-ånd. De er svært fornøyd med sine nye gjæringstanker som lar den såkalte cap'en ("lokket" av drueskall som danner seg under gjæringen) være nedsenket i mosten gjennom hele gjæringsperioden. En fordel i årganger som 2003 hvor fargeintensiteten er stor og polyfenolene er modne og hvor det er lett å overekstrahere.
Om bestefaren tok et stort skritt for 50 år siden ved å forflytte seg 20 km, er brødrenes satsing i Limoux, omtrent 14 mil km lenger vest ved foten av Pyrénéene, større. Her eier de 50 hektar og leier 40 hektar vinmarker. Dessuten er investeringene i fremstillingsfasilitetene store. Limoux byr, med sin beliggenhet 50 km unna og 350 meter over havet, på et helt annet klima, kjøligere med større forskjell mellom dag- og nattemperaturer, mer nedbør og bedre egnet for hvitvinsdruer. Ikke rart brødrene har engasjert svenske Helena Lindberg med erfaring fraNew Zealand som hvitvinmaker.
Men at det er mulig å lage frisk og elegant hvitvin også på flatlandet, er Domaine Mont d'Hortes, som ligger en liten kilometer unna Conas, et godt bevis på. Dette er vin de pays-land, nærmere bestemt Côtes de Thongue, etter elven som passerer ikke langt unna.
Mont d'Hortes' Sauvignon blanc 2003 er en usedvanlig ren og frisk hvit vin de pays med tydelig tropisk karakter og en del fedme i så vel duft som smak. Avslutningen er deilig og sitrusfrisk. På den elegante siden sammenlignet med annen sauvignin blanc fra et varmt klima.
Chardonnay 2003 er også tropisk men mer i retning av hvit frukt og blomster. Smaken følger veldig godt opp i en frisk og slank stil. 
Ettersmaken er svært lang. Fra samme produsent kommer også en spennende viognier med masse gule frukter, krydder og overraskende god friskhet.
Stilen til brødrene Anglade er svært forskjellig fra Mas-brødrene. Her finnes ingen nye fat, kun noen gamle store fat som brukes til de røde vinene for å gi nødvendig lufting under modningen. Av de to røde vinene er det særlig cabernet sauvignon'en som fremhever seg. Her er det bare ren frukt i kombinasjon med terroir'ets uttrykk, parfymert og saftig preg av røde og mørke bær samt sjokolade, mokka og jordsmonn. En saftig og ganske elegant matvin.
Noen kilometer lenger nordvest finner vi Belles-Eaux hvor bordeauxfirmaet AXA Millésimes har etablert seg ved å overta to eiendommer, Belles-Eaux og Ste. Héléne på til sammen 92 hektar hvorav 55 innenfor AOC Coteaux de Languedoc.
Når AXA, som utover Bordeaux har investert i Douro og i Tokaji, nå også satser på Languedoc, er det et signal til omverdenen om at regionen har et potensial utover da
gligdagse viner. Og AXAs visjon er i følge toppsjefen Christian Seely å lage viner i verdensklasse som vil utvikle seg over tid. Det daglige ansvaret for Belles-Eaux har Cédric Loiseau, og han er svært spent på mottakelsen av første årgang med full AXA-styring som er 2003. Et spesielt år med svært liten avling (25-30 prosent lavere enn i et normalår) på grunn av heten og mangelen på nedbør. Som sørget for at rosévinen nådde opp i hele 14 prosent! Men all alkoholen til tross, er det en fruktig og tiltalende vin i en lett krydret stil. De hvite utgavene som er chardonnaybaserte er litt tunge i stilen og vil opplagt tjene på kjøligere vekstforhold.
Vinen er rett og slett vellykket. Duften er elegant og rund med mye søte mørke bær. Smaken er fyldig og svært stoffrik med god sødme og fine tanniner, en del fat og jordsmonnspreg i ettersmaken. Deilig allerede nå men med et potensial som strekker seg i hvert fall fire-fem år frem i tid. 1998-versjonen av Ch. De Belles Eaux fra de tidligere eierne som er drikkemoden men ikke helt ferdig, demonstrerer fremtidsutsiktene for den nye Belles Eaux-stilen som er langt mer poengtert.
Som navnet antyder, tilhørte vinmarkene som gir druer til toppcuvéen det tidligere Ste. Héléne. I god Bordeaux-stil må det også lages en annenvin, eller rettere sagt to, en tank- og en fatutgave. Begge har samme druesammensetning som toppcuvéen bortsett fra at mourvèdre er erstattet av mer carignan. Kortere maserasjonstid enn for toppcuvéen gir en fruktigere og saftigere stil men fortsatt med god stofflighet. Fatutgaven har kun vært innom brukte fat derfor er fatpreget godt integrert, og det er vel trolig at det er denne som vil overta som annenvin etter hvert.
Fra vin de pays-vinmarkene kommer den røde Domaine Belles Eaux, også den en ren tankvin, i den parfymerte, sjarmerende og saftige skogsbærstilen som det moderne Languedoc har lært oss å sette pris på.
Foto: Jan H. Amundsen
