Bertas grappaer er nemlig fatlagrete, og det er en stil som mange grappapurister ikke støtter. - Grappa er et druedestillat og dens rolle er å lette fordøyelsen og øke velværet etter et bedre måltid. Altså en digestif, og en ekte digestif er lagret i fat, først på den måten kommer alle aromaene frem, hevder Enrico Berta og det svært hardnakket.

Men det er selvsagt ikke likegyldig hvilket destillat og heller ikke hvilke fat som brukes. Berta bruker derfor kun pressrester fra de aller beste druene og kjøper fra Italias toppprodusenter som Antinori, Capezzana og Ruffino i Toscana og Rocche dei Manzoni, Pelissero og Scavino i Piemonte. - Det viktigste er likevel behandlingen av pressrestene som etter Bertas ordre må overføres umiddelbart etter pressingen til plastbokser som vakuumiseres. Druerester må absolutt ikke oksidere. Da reduseres fruktigheten dramatisk og kvaliteten på det fremtidige destillatet tilsvarende, poengterer Enrico.

Destillering er dessuten et håndverk, og Berta er stolte av sine tre destillatører som har vært med dem i inntil 20 år. Alambicene er klassiske og velbrukte gjennom 60 år. Destilleringen skjer etter samme prinsipp som for destillatet som brukes til cognac, det vil si i batcher som hver tar ca 8 timer. Det er kun hjertet, den beste og reneste spriten, som brukes.

Nå er grappaen klar for å legges i fat, men først reduseres den med destillert vann til 45 prosent. Den tilbringer først tre år i helt nye franske barriques av Tronçais-eik, etter tre nye år overføres den til helt nye fat igjen, og dette gjentar seg en tredje gang. I alt 10 år er det minimum lagring, og Bertas grappaer er merket med årgang. Unntaket er Elisi som er en blanding av 10 år gammelt barberadestillat, 5 år gammelt nebbilodestillat og 3 år gammelt cabernetdestillat. Fatpreget er ganske tydelig i nesen, fruktpreget er noe dempet, minner mer om en cognac i midtpartiet, men finishen er umiskjennelig Berta.

I Bric del Gaian-vinmarken dyrkes moscato-druer og resultatet er en ganske tøff grappa, til tross for det "uskyldige" inntrykket moscato ofte gir. Nesen er relativt skarp og den mest grapparpregete av samtlige Bertas produkter. Skarpheten balanseres av rund og søt frukt, også i smaken som er krydret og kraftig. En ulv i fåreklær.

TreSoliTre er nebbiolo fra Barolo DOCG, altså av beste sort. Selv om nebbiolo er langt tøffere drue enn både barbera og moscato, er grappaen den mykeste og rundeste av de tre. Alkoholen er like høy som i de øvrige, men preger smaken i langt mindre grad. Fatet er ganske tydelig og gir seg uttrykk i form av et intenst mandelpreg. En grappa for cognacelskeren.

Store forventninger er knyttet til lanseringen av Ventianni 1982 som kommer i år. Altså en tjue år gammel grappa destillert av pressrester fra barbera fra egne vinmarker i Nizza Monferrato og nebbiolo fra La Morra og Monforte. Uten å ta munnen for full er det grunn til å forvente at denne grappaen er noe helt for seg selv. Selvsagt er prisen høyere enn for de yngre grappaene. VentAnni vil koster kr 1.529,40 inkl. avgifter.

Grappaen Quorom 1998 skiller helt ut fra resten, ikke bare fordi den er langt yngre men særlig fordi den er et resultat av at en håndfull av de beste produsentene innen Barbera d'Asti DOC har slått sine beste ressurser sammen. Av pressrestene fra barberaen Quorom 1998 lages grappaen, og det av Berta, som har bidratt med druer fra Roccanivo sammen med Giacomo Bologna (Braida), Michele Chiarlo, Coppo, Prunotto og Vietti. 1998 er andre årgang for dette samarbeidet, og en god og rik årgang for denne druen som i enda varmere år som eksempelvis 97 kan bli for mye av det gode. Grappaen fra 1998 er også bemerkelsesverdig. Svært annerledes enn sine eldre brødre siden den kun har to år i nye fat bak seg, men det merkes likevel svært godt. Det ferske fatpreget sammen med mandel og frisk bærfrukt gir en røffere stil enn for eksempelvis Roccanivo selv det er lett å kjenne familielikheten.

Selvsagt kan ikke Berta-familien leve av å selge disse eksklusive grappaene selv om prisen er høy, for volum er lite. Det er nemlig de hvite grappaene som gjør at Berta-brødrene kan dyrke sin hobby og lidenskap. Enrico vil helst ikke snakke om denne delen av virksomheten. Og det er dumt, for dette er svært vellagete grappaer, utrolig rene, fruktige og bløte men da uten den intense sødmen fra fatene.

Foto: Jan H. Amundsen