Men Alexander nøyde seg ikke med å drikke det samme som ”alle andre”. Han ba derfor Roederer om å reservere den aller best champagnen til ham. Dermed ble konseptet ”cuvée prestige” skapt. Og ikke nok med det, den forfengelige Alexander ville at hans champagne skulle skille seg ut fra mengden. Han forlangte derfor at den skulle serveres i en gjennomsiktig flaske. Ikke bare av forfengelighet, men også av frykt. Angsten for snikmord var høyst reell, han ble i løpet av sin regjeringstid utsatt for tre forsøk, og på det fjerde i 1881 lyktes hans motstandere å ta livet av han med en bombe.
Hvis Roederer fortsatt ville ha tsaren som kunde, måtte han ta utfordringen på strak arm. Han kontaktet de beste glassblåserne i Europa, i Flandern i dagens Belgia, og ba dem lage klare flasker. Den eneste mulige løsningen var å lage flasken av krystall med en tykk og flat bunn for at glasset skulle kunne stå mot trykket inni flasken.
Ultimate showoff
Den stadig mer paranoide tsaren ble henrykt, for med en flatbunnet flaske var det dessuten umulig å skjule en bombe i flaskefordypningen. På den tiden var fordypningen mye større enn på dagens champagneflasker. Cristal var en realitet selv om cuvéen ikke het det allerede da i 1876.
Men samtidig er champagnen en av de beste hva angår raffinement og lagringsegenskaper. Den kan med sin lette, florale og delikate stil kalles den diametrale motsatsen til Krugs kraftige karakter, og er mer sammenlignbar med en annen klassisk prestisjecuvée, nemlig Belle Epoque fra Perrier-Jouët. Også fordi chardonnayinnholdet er høyt, 45 prosent.
Derfor trenger også Cristal lagring utover de seks årene den har på bunnfallet etter annengangsgjæringen. Den når sitt optimum etter 15 år. Da er den på sitt mest florale stadium, etter hvert overtar mer og mer av de klassiske lagrete tonene.
For tiden er det 2004 (89p) som selges, i den grad det er noe igjen. 300 flasker kom til Norge, og det er faktisk like mye som til hele Kina! Og én promille av totalproduksjonen. Så sjansene for å sikre seg en flaske er betydelig større her. Foreløpig er den svært lukket med mye sitrustoner som lime og grapefrukt samt eplekjøtt og –skall, tørre mineraltoner og en anelse blomster. Strålende syrefriskhet i kombinasjon med kjølig eleganse borger for et langt liv i kjelleren.
Rosa knallkjøp
Cristal er svært enkel å lage, i følge Damien Motte, eksportsjefen. – Vi bruker bare det beste av grand cru-druene, og kun i årgangene vi finner verdige for en Cristal. Det betyr at Cristal alltid inneholder druer fra Avize, Chouilly og Cramant for chardonnay og Verzy, Verzenay og Cumières for pinot noir.
I motsetning til sine konkurrenter laget de ikke Cristal i 1998 og heller ikke annen årgangschampagne. – Når vi skal vurdere råvarene til Cristal, henter vi inn alle pensjonerte ønologer. Den eldste er nå 90 år og han har en fantastisk hukommelse. Han var definitiv i sin dom over 1998: ”Dette er ikke et Cristal-år”, forklarer Motte.
Den hvite årgangschampagnen er til tross for at det bare er 10 prosent mindre chardonnay, en helt annen vin. Mye rikere og langt mer preget av pinot noirs kraft, like mye en vin til kjøtt som til sjømat. Dessuten har den høyere dosage (restsukker). Mens Cristal har 8-9 g restsukker, er det på 11-12 g for den hvite årgangschampagnen. – Det er for å kompensere for syrligheten fra pinot noiren fra Verzy og Verzenay, hevder Motte.
Vellagret vin
Liqueur de dosage, blandingen av vin og sukker som tilsettes ved omkorkingen, er et eget kapittel hos Roederer. Som basis for blandingen velges nemlig vin av beste kvalitet, og alltid grand cru, som lagres i eikefat i seks til ti år før den tilsettes den nødvendige mengden sukker. Dosage’n er 1-1,5 cl pr flaske, og minst for Cristal siden lagringen i seg selv sørger for den beste aromautviklingen.
Roederer er produsenten som bruker mest fatlagring av alle, men aldri barrique, kun 6000 liters velbrukte fat som sørger for å forberede vinen på et langt liv. Tidspunktet for når de ulike cuvéene skal blandes, før de tappes i flasker og tilsettes gjær, er et av de mest hellige for Roederer-teamet.
Husstilen defineres imidlertid av Brut Premier. Den er preget av bruken av reserve-viner, altså viner som har modnet i flere år før de blandes med yngre viner som basis for ”huschampagnen”. For tiden er det 2003 som er basis, i tillegg til 10 prosent 2002, litt 2001 samt vellagret reserve-vin. Andelen derav er 5-25 prosent avhengig av årgang. Og regelen som følges er ”jo bedre årgang, jo lavere andel reserve-vin”.
Brut Premier lagres minst tre år på bunnfallet etter annengangsgjæringen før den omkorkes. Og lagringen skjer i Roederers til sammen seks kilometer med kjellere under Reims by. Cristal lagres i den tryggeste delen, rett under de nå historiske kontorene til Roederer. Og er fortsatt en gigantisk suksess. – Vi kunne solgt det dobbelte – minst, hevder Motte.
Tilnærmet biodynamisk
Men Roederer er ikke like avhengig av russerne som firmaet en gang var. For det russiske markedet tok før revolusjonen i 1917 unna 600.000 flasker årlig, nesten en tredel av Roederers totalproduksjon. Fortsatt lager ikke Roederer mer enn 3,2 millioner flasker hvorav Brut Premier står for nesten 70 prosent. Siden den russiske revolusjonen kom i kjølvannet av første verdenskrig og ble etterfulgt av forbudstid i USA, var dette svært vanskelige tider for et champagnehus som Roederer. Men Camille Olry-Roederer, bestemoren til dagens generasjon, var en dame som ikke ga så lett opp. Hun forutså vanskelighetene og begynte å bygge opp relasjoner til resten av verden. Takket være hennes betydelige reisevirksomhet og innsats er Roederer representert i 91 land.
Det var den samme damen som sørget for at huset i dag kan skryte av å være selvforsynt hva druer angår. I hvert fall nesten, for de 214 hektarene hvorav 70 er grand cru-vinmarker og resten premier cru, dekker to tredeler av behovet. Juvelene sikret hun til seg på et tidspunkt da Champagnes vinmarker lå øde, etter å ha fungert som skyttergraver og minefelt i den tragiske stillingskrigen som fant sted her fra 1915 til 1917.
I dag voktes vinmarkene som de skattene de er. Det betyr blant annet økologisk og tilnærmet biodynamisk praksis i vinmarken. Og et sterkt fokus på utbyttekontroll. Siden 1989 praktiseres såkalt green harvest, det å fjerne klaser før druene skifter farge. – De andre produsentene anser oss som gale, men vi vil ikke at en plante skal produsere mer enn det som trengs for én flaske champagne, og det er gjerne 20-30 prosent lavere enn normalen, sier Motte.
Ekspansiv
Dessuten avviser de ofte kjøpte druer hvor avlingen er for høy. – Vi har forsøkt å få leverandørene med på en avtale om høyere pris hvis praksisen endres, men bare to av 50 aksepterte. Problemet er at de får solgt druene uansett siden etterspørselen etter champagne er så stor, sukker han. Men Roederer firer ikke på kravene, og det er kun i Brut Premier at kjøpte druer brukes.
Det var imidlertid faren, til tross for sin forsiktige linje, som tok initiativet til Roederers ekspansjon. Porteføljen som nå inkluderer Ch. Pez og Haut-Beauséjour i Bordeaux, Bernadotte og Glenelly i Sør-Afrika, Champagne Deutz, Delas i Rhône, Ramos Pinto i Douro, Domaines Ott i Provence, Roederer Estate og Scharffenberger i California, ble toppet med Pauillac-perlen Ch. Pichon-Longueville Comtesse de Lalande i fjor. Ikke uventet en enorm investering.
Foto: Louis Roederer
.png "Møt over 40 anerkjente vinprodusenter på Taste vinmesse")
