Ordet "terrassevin" klinger i seg selv så forunderlig godt, det tilhører sommerlivets bekymringsløse vokabular, det har en egen, positiv valør der det er i stand til å fullføre et mirakel vel så stort som det som utspant seg under bibelhistoriens bryllup i Kanaan, der vann ble gjort til vin.
For det er som om ordet "terrassevin" alene kan gjøre enkle og litt klossete viner til lykkebringende, innsmigrende, imponerende og på sitt vis førsteklasses dråper. Og ordet holder samtidig snobberiet i sjakk. På terrassen er det nemlig ingen adgang for store, kostbare og komplekse viner. De avvises kontant.
Ikke burgund eller bordeauxEn rød gevrey-chambertin eller en pommard kan saktens komme til å fremstå som perforert og porøs, oppløst og liksom ute av seg, fortvilet over å miste sin sagnomsuste bouquet i sommeraftenens stille bris, det er omtrent like ille som når en kardinal mister sitt hodeplagg - sin mitra - under en messe eller en aristokrat lettes for sin parykk på et ball. Skandale! Og en hvit corton charlemagne kan tross all sin edelhet og ellers overbevisende eleganse virke som en fin gammel frue på rulleskøyter, ute av balanse, med verdigheten hengende i en tynn tråd og alle de fine aromaene møysommelig visket ut til akkompagnement av solnedgangen.
Men aller trist blir de komplekse, selvtilfredse og vanligvis svært så snakkesalige grand cru classé-vinene fra Bordeaux, der de i sine motsetningsfylte tanninrike tanderhet trekker seg hutrende inn i seg selv, fornærmet over å ha blitt åpnet på terrassen og ikke i speilsalen.
HengehagerPå den andre siden er terrassen et opphøyet sted, en plass for utsikt og for nytelse av livet. Filosofisk sett er terrassen et platå, en meditativ avsats eller et trinn for kreativ tanke. Men terrassen skal ikke ligge for høyt. Til grunn for dette kunne det tenkes at det ligger en romantisk forestilling om at man må kunne lytte til en eventuell elskers sang nedenunder, eller til en kjærlighetserklæring, som Julie der hun besynges av Romeo, eller Roxanne som får sine vakre elskovstaler fra den forelskede Cyrano de Bergerac. Uansett så er det ikke selve den storslagne utsikten terrassevinen inviterer til.
Etymologisk kommer "terrasse" av det franske ordet terre, som betyr jord, og er således noe som knytter an til det jordnære, gjerne forstått som det naturlige og dagligdagse, men også til det territoriale, det avgrensede, innhegnede, og naturligvis til terroir, som er en viktig term i vinsammenheng. Når en terrasse aldri er anlagt på bakkenivå, er det fordi den skal opphøye naturen til sivilisasjon. Terrassevin kan gjerne ha innslag av både druekarakter og sitt distinkte preg av terroir, men får i tillegg en estetisk aura, for terrassen er også et slags galleri for inntrykk, en balustrade for estetiske fantasier.
Høyt hevet er det nemlig et helt annet begjær og en helt annen følelse som vekkes. Berømte utsiktsposter som Eiffeltårnet, Empire State Building eller Burj Dubai, fremkaller den panoramiske glede som ligger dypt plantet i mennesket, en urgammel følelse av både trygghet og frihet. Men selv ikke terrassevinen trives der, for panoramafølelsen er så overveldende at den slukker vinlysten. Dette har også med det å gjøre, at en terrasse er fundamentalt knyttet til hortikultur - hagekultur - og hager anlegger man ikke så høyt over bakken, særlig om terrassene får spille en rolle. Selv hengehager har terrassen som prinsipp.
Melankoli-hjelpDet er derfor en terrassevin alltid har noe lengtende over seg, noe nostalgisk, meditativt og lett eksotisk. Det ville således passe fint med en portugisisk fado i bakgrunnen - om man da ikke altså har en elsker eller elskerinne som synger kjærlighetens pris i sommeraftenen. Fado er den mest melankolske sangform som finnes, men så er da også portugiserne et melankolsk folkeslag, med en så storslagen koloni- og sjøfartshistorie at de alltid må vende seg bakover, lengte, mimre, minnes og erindres de store bragder. Selv bougainvillaene i Lisboa henger med hodet.
Men til hjelp for sin melankoli har portugiserne den friske, ferske, lett perlende grønne vin: vinho verde. Den har selv en lang historie, og både stoikeren, filosofen og statsmannen Seneca (4 f.Kr.- 65) så vel som historikeren og naturfilosofen Plinius den eldre (23-79) kommenterer i sine skrifter vinområdet mellom Douro og Minho. Særlig Plinius er en interessant kilde når det gjelder romernes mat- og drikkekultur. I bok fjorten av hans Naturhistorie kan man lese 22 kapitler om temaet. Og området for dyrking av den portugisiske vinho verde blir her berørt. Historien har gitt vinen dens egenart, og i 1984 fikk regionen som omtales hos de romerske historikerne sitt DOC-sertifikat, Denominação de Origem Controlada. En egen kommisjon overvåker vinproduksjonen i de ni underregionene forvinho verde (Amarante, Ave, Baiao, Basto, Cávado, Lima, Monçao og Melgaço, Paiva og Sousa).
Bedret omdømmeEn vinho verde alvarinho 2009 fra Quinta de Melgaço har eksempelvis mye å by på, og inkarnerer for meg vinho verdes beste egenskaper: frisk, fersk, uhyre lett perlende, eksotisk frukt, litt sitrus, god munnfølelse. Den er en utmerket ledsager til pannestekte piggvarkoteletter. Solar das Bouças er en noe slankere variant, og et utmerket følge til blåskjell og reker, og morsom til bacalao. Vinho verde fra Quinta de Soalheiro og Quinta do Ameal er andre eksempler.
Vinho verde har fått et stadig bedre omdømme, selv om det fremdeles tilhører dens skjebne å bli ansett som den fødte terrassevin. Hva med et fiskemåltid på terrassen? Vamos brindar com vinho verde.
