Mastroberardino-familiens mer enn 200-årige historie i området har resultert i en omfangsrik familie og de utfordringer det innebærer. Walter, onkelen til Piero, valgte sammen med sine tre barn Paolo, Lucio og Daniela i 1994 å satse på egenhånd og overtok en rekke vinmarker som arveoppgjør. Navnet på virksomheten er Terradora. De 120 hektar egne vinmarker og 30 på kontrakt fordeler seg på de ulike DOCG-områdene. Av aglianico lages to Taurasi'er Fatica Contadina og CampoRe. Forskjellen på de to er stort sett utbyttet som er noe lavere for CampoRe.
Mens denne kun lages i enkelte årganger, er Fatica Contadina som i motsetning til CampoRe henter råvare fra to vinmarker, et sikrere kort. 1999-utgaven som lanseres sommeren 2003 er en smaksbombe med kraftig animalsk preg, heftige tanniner, stor fruktsødme og tydelig kirsebærbitterhet i ettersmaken. En vin som absolutt bør får litt mer tid. 98-utgaven er deilig drikkeklar med modne bæraromaer, fin saftighet og bløte behagelige tanniner.
Ved hjelp av moderne fremstillingsmetoder kan den syre- og tanninrike agliancodruen temmes for tidligere konsum. Det er Il Principo er veldig godt eksempel på. I 2001-utgave er den en meget sjarmerende vin men med alle agliancos maskuline sider godt representert.
Jordsmonnet i Campania er hovedsakelig av typen tufa (tuff) som er porøst og av vulkansk opprinnelse. Dette er et relativt fruktbart jordsmonn og beskjæring og tynning av så vel greco som aglianico er nødvendig for å holde utbyttet nede i 40 hl/ha.
Fiano derimot er noe mindre produktiv, og slåss altså om rangen med greco. Hos Terradora lages fiano i en svært rik stil, både fra vinmarken Terre di Dora og ikke minst fra CampoRe, godt hjulpet av modning i nye fat. Druen falanghina må imidlertid stille seg i skyggen av de to andre hvite. Det til de grader at den holdt på å bli helt borte fra vinmarkene. Derfor ble Terradora oppfordret til å plante druen i dette området hvor den får betegnelsen Falanghina d'Irpinia IGT. Om ikke falanghina har det samme lagringspotensial som fiano, er den ikke mindre interessant av den grunn på grunn av sin fine friskhet
Den som har tatt falanghina til de aller største høydene her i det indre av Campania er Feudi di San Gregorio. Denne druen som også dyrkes noe lenger nord, på grensen til Lazio, antas å være den omtalte falerno som var romernes foretrukne vin. Feudis Falanghina DOC Sannio er selvsagt helt tidsriktig; usedvanlig ren, frisk og fruktig med lett krydderpreg, veldig god fedme og lengde. Topp vin til fisk eller skalldyr, også grillet med god olivenolje på. Feudis greco- og fiano-viner er også svært vellagete og fleksible matviner.
Men Feudi di San Gregorio er altså ikke bare en flott fasade. Målsetningen som må kunne sies å være nådd, var å sette de gamle lokale druesortene på det internasjonale vinkartet samt å videreutvikle druenes særpreg. Tett samarbeid med universitetet i Milano, først og fremst gjennom ønologgudfaren Attilio Scienza, har skaffet nyttig kunnskap om aglianico innen Taurasi DOCG som på grunn av høyt vulkansk innslag i jordsmonnet aldri fikk besøk av vinlusa. Siden reproduksjonen helt frem til moderne tid har vært gjort gjennom frø og ikke poding, finnes det utallige ulike kloner av denne sorten. Derfor finnes det aglianicoplanter som er mer enn 200 år gamle.
Ny teknologi hjelper til å sikre at de unike aromaene fra druen beholdes helt til den ferdige vinen. Et stort antall små ståltanker ned til 25 liter vitner om utstrakt bruk av mikrovinifisering som middel for å skaffe kunnskap. I følge Mario Ercolino er dette en viktig årsak til suksessen.
En annen er den minituøse systematiseringen av data. Hver eneste batch analyseres til minste detalj, ikke bare i eget laboratorium, men også eksternt. I hver vinmark er det en værstasjon. Når absolutt alle data gjennom disse ti årene er tatt vare på, gir det Feudi di San Gregorio en unik posisjon.
Det som særpreger Feudis aglianicoviner er den dype og tette rødfargen. Forklaringen ligger i følge Ercolino i at druene plukkes når de er helt modne. Dessuten er Feudis vinmarker tettere beplantet med opptil 10.000 planter pr hektar mot 3-5.000 som er standarden i området. Selv den yngste, Rubrato, er svært mørk. I nese og munn er den ungdommelig sjarmerende, parfymert og saftig, men med klar adresse til aglianicos hjemsted. Selve di Luoti er Feudis "vanlige" Taurasi. Praktfullt komponert og en nytelse allerede.
Piano di Montervergine er riserva-taurasien og langt mer seriøs. Og tilgjengelig i 1996-årgang i Norge. Serpico er Faudis supercampanier laget av druer fra virkelig gamle vinstokker. Kullsvart. Stor ferm bærfrukt, enormt rik, flotte tanniner og syrer, med en ettersmak av mørke søte kirsebær som aldri tar slutt. Nå er det 99-årgangen som er til salgs for 394 kroner som kanskjeoppleves som stivt, men som i forhold til hva du får i glasset er vel verdt pengene.